torsdag 29. desember 2011

Tiende er ikke en kristen lære



Et essay av Russell Earl Kelly, Ph.D.



Introduksjon

Det følgende essay er et resymé av min bok, "Bør Kirken lære om tiende? En teolog sine konklusjoner vedrørende en tabu lære". Selve boken er en meget utvidet versjon av min Ph.D.-teser. Jeg utfordrer Bibel-undervisere til frimodig å åpne deres forskning på seminar -nivå og til å fremme studier innenfor dette emne på deres kandidat- og Ph.D.-nivåer. Denne læren er simpelthen for viktig, til å bli ignorert.

I mange av nåtidens kirker er læren om tiende nådd nivået for en moderne skandale. Mens de fleste lærebøker, på seminar-nivå, om systematisk teologi og fortolknings lære, skrevet av høyt utdannede teologer utelater tiende, så er tiende hurtig ved å bli obligatorisk, for menighets-medlemskap av de selv samme menigheter, som insisterer på solid Bibellære. Der er også en stigende tendens til at legmenn, som stiller spørsmål ved legitimiteten for tiende under den nye pakt, bli kritisert og ignorert for å lage ballader eller svake kristne. Oppriktige kristne ledere bør alltid være åpne og disponible for en diskusjon av Guds Ord. Mangel herpå antyder tvil og usikkerhet. Der er bruk for mer "hellig frimodighet".


Moderne tiende er basert på mange falske formodninger
Denne menighets erklæring om forvaltning, er typisk for mange andres vedrørende tiende. Den erklærer, at "tiende er den bibelske minimumsstandard og begynnelsesstadiet, som Gud har fastsatt. Som ikke må utskiftes eller kompromitteres av noen annen standard." Den tilføyer dessuten at tiende utregnes av bruttoinntekten, hvilken tilhører kirken før skatt.

De følgende punktene i dette essayet setter den falske læren, brukt til å understøtte tiende, i kontrast med hva Guds Ord rent faktisk sier.


Punkt #1: Prinsippene i NT om å gi i Andre Korinter brev 8 og 9 er bedre enn tiende.
Den falske læren er, at tiende er en guddommelig obligatorisk forventning, som alltid skal komme før frivillige bidrag.
Frivillige bidrag eksisterte før tiende. De følgende gi-prinsipper i det Nye Testamente finnes i Andre Korinter brev, kapittel 8 og 9: (1) Å gi er en "nåde". Disse kapitler bruker det greske ordet for "nåde" åtte ganger i forbindelse med å hjelpe de fattige hellige. (2) Gi først deg selv til Gud, se 8,5. (3) Gi deg selv til å kjenne Guds vilje, se 8,5. (4) Gi som svar på Kristi gave, se 8,9; 9,15. (5) Gi av en oppriktig vilje, se 8,8, 10, 12; 9,7. (6) Gi ikke på grunn av noens befaling, se 8,8, 10; 9,7. (7) Gi over evne, se 8,3, 11, 12. (8) Gi for å utligne. Dette betyr at dem som har meget, skal gi meget, for å utligne for dem som ikke har råd til å gi så meget, se 8,12-14. (9) Gi i glede, se 8,2. (10) Gi fordi du vokser åndelig, se 8,3, 4, 7. (11) Gi fordi du gjerne vil fortsette med, å vokse åndelig, se 9,8, 10, 11. (12) Gi fordi du høre evangeliet bli preket, se 9,13.


Punkt #2: I Guds Ord er tiende alltid kun matvarer!
Den falske læren er, at bibelsk tiende inkluderer ALLE innkomstkilder.

Bruk Guds Ord til å definere "tiende". Bruk ikke en verdslig ordbok! Åpne en komplett bibelkonkordans og du vil oppdage, at definisjonen brukt av talsmenn for tiende er feil. I Guds Ord står "tiende" ikke alene. Skjønt penger eksisterte før tiende, så var den originale kilden til Guds "tiende" aldri penger. Det var "tiende av matvarer". Det er meget viktig: Ekte bibelsk tiende var alltid kun matvarer fra Israelittenes gårder og dyre besetninger innenfor Guds Hellige Land, Israels nasjonalgrense. Tilveksten ble samlet sammen fra hva Gud produserte og ikke fra menneskets håndverk eller evne.

Der er 15 vers i 11 kapitler og 8 bøker fra 3.Mosebok til Lukas 11 som beskriver innholdet av tiende. Og innholdet inkluderte aldri, jeg gjentar, inkluderte aldri penger, sølv, gull eller noe annet enn matvarer fra Israel! Allikevel er den ukorrekte definisjon for "tiende", den største løgn som blir preket om tiende i dag! (Se Tredje Mosebok 27,30,32; Fjerde Mosebok 18,27, 28; Femte Mosebok 12,17; 14,22, 23; 26,12; Andre Krønikebok 31,5, 6; Nehemjas' Bok 10,37; 13,5; Malakias' Bok 3,10; Matteusevangeliet 23,23; Lukasevangeliet 11,42).


Punkt #3: Penger var en essensiell ting som det ikke ble gitt tiende av.
Den falske formodning er, at byttehandel med matvarer normalt avløste bruken av penger.

Et argument for å understøtte ikke-matvarer tiende, er at penger ikke var universelt tilgjengelig og at en byttehandel bestående av matvarer, må ha vært brukt ved de fleste handler. Dette argumentet er ikke bibelsk. Første Mosebok alene inneholder "penger" i 32 tekster og ordet forekommer 44 ganger før tiende er nevnt, for første gang i Tredje Mosebok 27. Ordet sekel forekommer også ofte fra Første Mosebok til Femte Mosebok.

Faktum er, at mange århundre før Israel inntok Kanaan og begynte å gi tiende av matvarer fra Guds Hellige Land, var penger en essensiell dagligdags ting. F.eks. penger i form av sølv sekler til betaling for slaver (Første Mosebok 17,12+); land (Første Mosebok 23,9+), frihet (Andre Mosebok 21,11); Bøter fra domstolen (Andre Mosebok 21; 22); Hva som tilkommer helligdommen (Andre Mosebok 30,12+); Løfter (Tredje Mosebok 27,3-7); Kandidat skatt (hver person) (Fjerde Mosebok 3,47+), alkoholiske drikker (Femte Mosebok 14,26) og ekteskaps medgift (Femte Mosebok 22,29).

Ifølge Første Mosebok 47,15-17 ble matvarer brukt til byttehandel men kun etter at der ikke var flere penger tilbake. Bank- og rente-lover finnes ennå før tiende, i Guds Ord i Tredje Mosebok. Derfor er argumentet om, at penger ikke var tilstrekkelig utbredt til dagligdags bruk, ikke sant. Tiende inkluderte aldri penger fra ikke-matvarer produkter og håndverk.

Punkt #4: Abrahams tiende til Melkisedek avspeilte en hedensk tradisjon.
Den falske læren er, at Abraham frivillig gav tiende fordi det var Guds vilje.

Første Mosebok kan ikke brukes som et eksempel for kristne, til å gi tiende, på grunn av følgende. (1) Bibelen sier ikke at Abraham "frivillig" gav denne tiende. (2) Abrahams gave var IKKE en hellig tiende fra Guds Hellige land, samlet av Guds Hellige folk under Guds hellige Gamle Pakt. (3) Abrahams tiende var kun fra hedensk krigsbytte og som var påkrevd i mange land. (4) I Fjerde Mosebok 31, krever Gud kun 1% av krigsbytte. (5) Abrahams tiende til Melkisedek var en engangs begivenhet. (6) Abrahams tiende var ikke fra hans personlige eiendom. (7) Abraham beholdt intet for ham selv; han gav allting tilbake. (8) Abrahams tiende er ikke sitert noe sted i Bibelen, for å godkjenne tiende. (9) Første Mosebok 14 vers 21 er nøkkelteksten. Idet de fleste kommentatorer forklare vers 21 som et eksempel på en hedensk arabisk tradisjon, er det selvmotsigende, å forklare de 90% av vers 21 som hedensk, mens man insisterer på at de 10% i vers 20 var Guds vilje. (10) Hvis Abraham er et eksempel for Kristne, til å gi 10% til Gud, så bør han også være et eksempel for Kristne, til å gi de resterende 90% til Satan, eller til kongen av Sodoma! (11) Som prester hadde hverken Abraham eller Jakob et Levittisk presteskap, som de skulle understøtte; de etterlot sannsynligvis matvarer til de fattige på deres altre.


Punkt #5: Tiende var ikke et minimum krevet av alle GT Israelitter
Den falske læren er, at alle skulle begynne deres bidrag ved et nivå på ti prosent.

Kun de israelitter som levde av landbruk eller dyrehold i Israel, skulle gi tiende under Moseloven. De som fikk tilveksten sin fra deres eget håndverk og ferdigheter ble ikke påkrevd å gi tiende av produkter og penger. De fattige og dem i nød, som ikke gav tiende, men derimot mottok fra tiende, gav frivillige ofre.


Punkt #6: Den første tiende ble mottatt av prestenes tjenere.
Den falske lære er, at prestene i det Gamle Testamente mottok hele den første tiende.

Den "hele" tiende, den første tiende, gikk overhodet ikke til prestene. Ifølge Fjerde Mosebok 18,21-24 og Nehemjas' Bok 10,38, gikk den til prestenes tjenere, levittene. Dessuten ifølge Fjerde Mosebok 18,25-28 og Nehemjas' Bok 10,39, gav levittene den beste "tiendedel av denne tiende" (1%), som de mottok, til prestene som utførte syndofrene og tjente i de hellige steder. Prester gav ikke tiende.

Det er også viktig å vite, at til gjengjeld for tienden, oppgav levittene og prestene all rett til permanent arv av land innenfor Israel (Fjerde Mosebok 18,20-26; Femte Mosebok 12,12; 14,27, 29; 18,1-2; Josva 13,14, 33; 14,3; 18,7; Esekiel 44,28). Selv hvis tiende var gyldig i det Nye Testamente, ville den først gå til diakonene (levittene), til å hjelpe predikantene og vedlikeholde bygningene.

Punkt #7: "Det er helliget Herren" gjør ikke tiende til et eviggyldig moralsk prinsipp.
Den falske lære er, at Tredje Mosebok 27,30-33 beviser, at tiende er et "eviggyldig moralsk prinsipp", fordi "det er helliget Herren".

Setningene "det er helliget Herren" og "det er høyhellig for Herren" forekommer ofte i Tredje Mosebok. Imidlertid er nesten all annen bruk av disse to setningene i Tredje Mosebok, for lang tid siden blitt kassert av Kristne. Disse setningene er brukt til å beskrive alle høytidene, ofringene, den rene matvare, prestene og helligdommen i den Gamle Pakt. Les spesielt vers 28 og 29 i det samme kapittelet.

Mens "tiendedelen av tienden" (1%) som ble gitt til prestene, var den "beste" av hva levittene mottok, var tienden som levittene mottok kun "en tiende" og ikke den "beste" (Tredje Mosebok 27,32-33).

Punkt #8: Førstegrøde er ikke det samme som tiende.
Den falske formodning er, at tienden er førstegrøden.

Førstegrøden var en meget liten del av den første høst og den førstefødte var det første avkom av dyrene. Førstegrøden var lite nok til å kunne være i en håndholdt kurv (Femte Mosebok 26,1-4, 10; Tredje Mosebok 23,17; Fjerde Mosebok 18,13-17; Andre Krønikebok 31,5).

Ofrene, førstegrøden og det første avkom gikk direkte til Templet og var påkrevd, å bli spist totalt av de tjenende prester og kun i Templet. (Nehemjas' Bok 10,36-38; Andre Mosebok 23,19; 34,26; Femte Mosebok 18,4).

Hele den levittiske tiende gikk først til de levittiske byer og porsjoner av det, gikk til å brødfø både levittene og prestene, som tjente der skiftevis (Nehemjas' Bok 10,38-40; 12,27-29, 44-47; Fjerde Mosebok 18,21-28; 2 Krønikebok 31,5). Mens levittene spiste tienden, kunne prestene også spise av førstegrøden, det første avkom og andre ofringer.

Punkt #9: Der er fire forskjellige tiender beskrevet i Bibelen.
Den falske lære ignorerer alle andre tiender og fokuserer på en ukorrekt fortolkning av den første religiøse tiende.

Den første religiøse tiende, kalt den "levittiske tiende", bestod av to deler. Det understrekes av, at hele den første tiende gikk til levittene, som kun var tjenere for prestene (Fjerde Mosebok 18,21-24; Nehemjas' Bok 10,38). Levittene gav til gjengjeld en tiendedel av hele tienden til prestene (Fjerde Mosebok 18,25-28; Nehemjas' Bok 10,39). Ifølge Femte Mosebok 12 og 14, ble den andre religiøse tiende, "høytidtiende", spist av tilbedere i gatene i Jerusalem i løpet av de tre årlige høytider (Femte Mosebok 12,1-19; 14,22-26). Ifølge Femte Mosebok 14 og 26 ble den tredje tiende, "fattig tiende", avholdt i hjemmene hvert tredje år for å brødføde de fattige (Femte Mosebok 14,28-29; 26,12-13). Dessuten, ifølge Første Samuelsbok 8,14-17, samlet regenten inn den første og beste tiende til politiske formål. I løpet av Jesu tid samlet Rom inn de første og beste ti prosent (10%) av de fleste avgrøde og tyve prosent (20%) av all frukt avgrøden, som sitt krigsbytte. Man kan undre seg over, hva "kirker" prøver å skjule, ved kun å velge én av de religiøse tiender, som passer best til deres formål og ignorer de andre to viktige religiøse tiender.


Punkt #10: Jesus, Peter, Paulus og de fattige gav ikke tiende!
Den falske lære er, at alle i det Gamle Testamente var påkrevd, å gi til Gud, startende ved et nivå på ti prosent.

Den fattige var overhodet ikke påkrevd, å gi tiende! Tiende kom heller ikke fra resultatet av menneskets håndverk eller dyktighet. Kun landsmenn og hyrder samlet hva Gud produserte, som tiende tilvekst. Jesus var tømmer; Paulus var teltmaker og Peter var fisker. Ingen av disse verv kvalifiserte, som givere av tiende, fordi de drev ikke landbruk eller dyrehold som levevei. Det er derfor ikke korrekt å lære, at alle betalte et påkrevd minimum bestående av tiende og derfor, at kristne i den Nye Pakt skal begynne ved det samme minimumsnivå som Israelitter under den Gamle Pakt. Denne alminnelige falske formodning blir ganske ofte gjentatt og ignorerer fullstendig den meget simple definisjon av tiende, som matvarer samlet fra landbruks- eller dyreholdstilvekst.

Det er også feil å lære, at de fattige i Israel var påkrevd, å betale tiende. Faktum er, at de i virkeligheten mottok tiende! Meget av den andre høytidtiende og alt av den særlige tredje års tiende ble gitt til de fattige! Mange lover beskyttet den fattige, fra å bli misbrukt og fra kostbare ofre som de ikke hadde råd til (se også Tredje Mosebok 14,21; 25,6, 25-28, 35, 36; 27,8; Femte Mosebok 12,1-19; 14,23, 28-29; 15,7-8, 11; 24,12, 14-15, 19-20; 26,11-13; Malakias' Bok 3,5; Matteusevangeliet 12,1-2; Markusevangeliet 2,23-24; Lukasevangeliet 2,22-24; 6,1-2; Andre Korinter brev 8,12-14; Første Timoteusbrev 5,8; Jakobs brev 1,27).


Punkt #11: Tiende ble ofte brukt som politisk skatt.
Den falske lære er, at tiende aldri var sammenlignbar med beskatning.
I den hebraiske økonomi, ble tienden brukt på en helt annerledes måte, enn det blir preket i dag. Ennå engang, de levitter som mottok hele tienden var ikke prester eller forstandere -- de var kun tjenere for prestene! Fjerde Mosebok kapittel 3, beskriver levittene som tømre, metallarbeidere, lederhåndverkere og kunstnere, som vedlikeholdt den lille helligdom. Dessuten ifølge Første Krønikebok kapittel 23 til 27, var levittene, i kong David og kong Salomo's tid, stadigvekk dyktige håndverkere, som inspirerte og godkjente alt arbeidet i templet: 24.000 arbeidere i templet som håndverkere og oppsynsmenn; 6.000 var skrivere og dommere; 4.000 var vakter og 4.000 var musikere. Som politiske representanter for kongen, brukte levittene deres tiende-inntekt, til å tjene som skrivere, dommere, skatteoppkrevere, kasserer, portvakter, musikere, bakere, sangere og profesjonelle soldater (Første Krønikebok 12,24, 27; 23,3-6; 26,29-32; 27,5). Det er åpenlyst hvorfor disse eksempler på bibelsk bruk av tiende-inntekt, aldri blir brukt, som eksempler i kirken i dag.

Det er også viktig å vite, at tiende i den gamle pakt aldri ble brukt på evangelisering av ikke-israelitter. Tiende mislyktes! Se Hebreerbrevet 7,12-19. Tiende tilskyndet aldri levittene eller prestene i den gamle pakt til, å etablere en eneste misjon til å rekke ut til eller oppfordre en eneste hedning, til å bli en Israelitt (Andre Mosebok 23,32; 34,12, 15; Femte Mosebok 7,2). Tiende i den gamle pakt var motivert og krevet av Loven, ikke kjærlighet. Faktum er, at profetene i løpet av det meste av Israels historie, var Guds primære talsmenn - og ikke dem som mottok tiende, levittene og prestene.

Punkt #12: Levittisk tiende ble normalt brakt til de levittiske byer.
Falske lære vil ha oss til å tro, at all tiende tidligere ble brakt til Templet og nå bør bringes til "kirkebygningen".

Den "hele" tiende ble ALDRI brakt til Templet! I virkeligheten, ble størstedelen av den levittiske tiende aldri brakt til Templet! Dem som lærer det motsatte, ignorerer de levittiske byer og de 24 skift for levittene og prestene. Ifølge Fjerde Mosebok 35, Josva 20, 21 og Første Krønikebok 6, levde levittene og prestene på lånt land, f.eks. Jeriko og Hebron som omkransede de levittiske byer, hvor de drev landbruk og oppdrettede dyr (fra tiende). Det er åpenlyst ut fra Fjerde Mosebok 18,21-24, Andre Krønikebok 31,15-19 og Nehemjas` Bok 10,38, at man forventet at de normale folk, brakte deres tiende til de levittiske byer. Hvorfor? Fordi det var der 98% av levittene og prestene levde, med deres familier det meste av tiden. Se også Nehemjas' Bok 13,9.

Punkt #13: Malakias' Bok 3 er den mest misbrukte tekst om tiende i Bibelen.
Den falske lære om tiende fra Malakias' Bok 3 ignorerer fem viktige fakta i Bibelen.

(1) Malakias' Bok er i sammenheng med den Gammel Pakt og blir aldri sitert i den Nye Pakt, for å godkjenne tiende (Tredje Mosebok 27,34; Nehemjas' Bok 10,29-30, Malakias' Bok 3,7; 3,22). (2) I vers 1,6; 2,1 og 3,1-5 er Malakias' Bok åpenlyst henvendt til uærlige prester, som er forbannet, fordi de hadde stjålet de beste ofringer fra Gud. (3) De levittiske byer skal tas med i betraktning og Jerusalem var ikke noen levittisk by (Josva 20, 21). Det gir ingen mening å lære, at 100% av tienden ble brakt til Templet, når de fleste levitter og prester ikke levde i Jerusalem. (4) I Malakias' Bok 3,10-11 var tiende stadigvekk kun matvarer (Tredje Mosebok 27,30-33). (5) De 24 skift for levittene og prestene skal også tas med i betraktning. Startende med Kong David og Kong Salomo, som var inndelt i 24 familier. Disse inndelinger ble også håndhevet i Malakias tid, av Ezra og Nehemjas. Idet kun én familie, normalt tjente i Templet en uke av gangen, når 98% av dem som tienden skulle brødføde, stadigvekk var i de levittiske byer, var der overhodet ingen grunn til, å sende ALL tienden til Templet. (Første Krønikebok kapittel 24 til 26, 28,13, 21; Andre Krønikebok 8,14; 23,8; 31,2, 15-19; 35,4-5, 10; Esras Bok 6,18; Nehemjas' Bok 11,19, 30; 12,24; 13,9-10; Lukasevangeliet 1,5).

Derfor, når sammenhengen med de levittiske byer, de 24 prestefamilier, mindreårige barn, koner, Fjerde Mosebok 18,20-28, Andre Krønikebok 31,15-19, Nehemjas' Bok 10-13 og hele Malakias' Bok blir evaluert, viser det seg, at kun omkring 2% av den totale første tiende, normalt var krevet i Templet i Jerusalem.

Både velsignelsen og forbannelsen i Malakias' Bok 3,9-11 var kun for Israelitter inntil den Gamle Pakt sluttet ved korset. Malakias' tilhørere hadde villig igjenbekreftet den Gamle Pakt (Nehemjas' Bok 10,29-30). "
Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier. Og hele folket skal si: Amen" (Femte Mosebok 27,26 sitert i Galaterbrevet 3,10) og Jesus stoppet forbannelsen: "Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. - For det står skrevet: »Forbannet er hver den som henger på et tre«" (Galaterbrevet 3,13).

I dag betaler de, som har den laveste innkomsten, den største prosentdelen til velgjørende formål. Allikevel forblir de fleste i fattigdom. Hverken lotteriet eller tiende, er et magisk svar på, å bli rik hurtig, som avløser undervisning, besluttsomhet og hardt arbeid. Hvis Malakias' Bok 3,10 virkelig virket for den kristne i den Nye Pakt, så ville millioner av fattige kristne, som gir tiende, være unnsluppet fra fattigdom og de ville ha vært den rikeste gruppe mennesker på jorden, i stedet for å forbli den fattigste gruppen. Der er ingen tegn på, at størstedelen av de fattige "betalere av tiende", noensinne er blitt finansielt velsignet, bare fordi de har gitt tiende. Velsignelsene i den Gamle Pakt er ikke velsignelser i den Nye Pakt (Hebreerbrevet 7,18-19; 8,6-8, 13).


Punkt #14: Det Nye Testamente lærer ikke om tiende.
Den falske lære er, at Jesus underviste om tiende i Matteusevangeliet, hvilket de sier åpenlyst er i det Nye Testamente.

Den Nye Pakt begynte ikke ved Jesu fødsel, men ved hans død (Galaterbrevet 3,19, 24-25; 4,4-5). Kirken blir ikke undervist om tiende etter korset! Da Jesus diskuterte tiende i Matteusevangeliet 23,23 henviste "dere" til den jødiske lydighet over for loven i den Gamle Pakt, hvilken han gav sin fulle oppbakking inntil korset (se "skriftkloke [av loven]" i 23,23). I Matteusevangeliet 23,2 og 3 (konteksten for 23,23) sa Jesus til sine jødiske tilhengere, at de skulle adlyde de skriftkloke og fariseerne, fordi de "sitter på Moses' stol". Allikevel befaler han ikke hedningene, som Han helbredet, at de skulle stå frem for prestene og adlyde Moseloven (sammenlign Matteusevangeliet 5,23-24 og 8,4). Dessuten innsamler kirkene ikke tiende fra krydderurter i hagen, som Jesus befalte.

Der er ikke en eneste bibeltekst i det Nye Testamente, som etter korset lærer om tiende - punktum! Apostlenes Gjerninger 2,42-47 og 4,32-35 er ikke eksempler på tiende, til å understøtte kirkeledere. Ifølge 2,46 fortsatte de jødiske kristne med, å tilbe i Templet. Dessuten ifølge 2,44 og 4,33-34 delte kirkelederne hva de fikk likt med alle kirkens medlemmer. (Dette blir ikke gjort i dag). Endelig beviser Apostlenes Gjerninger 21,20-25 at de jødiske kristne, stadigvekk med iver, observerte hele Moseloven 30 år etter - og det må ha inkludert tiende - ellers ville de ikke ha fått lov til å komme inn og tilbe i Templet. Derfor ble tiende fra de første jødiske kristne, gitt til Tempel-systemet og ikke til å understøtte kirken.


Punkt #15: Et begrenset presteskap under den Gamle Pakt ble avløst av et presteskap av alle troende.
Den falske lære er, at eldste og hyrder i den Nye Pakt, simpelthen bare fortsetter hvor prestene i den Gamle Pakt slapp og har rett til tienden.

Sammenlign Andre Mosebok 19,5-6 med Første Peters brev 2,9-10. Før hendelsen med gullkalvene, hadde Gud tiltenkt, at enhver Israelitt skulle bli prest og tiende ville aldri ha blitt innført. Prester gav ikke tiende, men mottok en tiendedel av den første tiende (Fjerde Mosebok 18,26-28; Nehemjas' Bok 10,38-39).

Prestenes funksjon og formål under den Gamle Pakt ble avløst, ikke av eldste og hyrder, men av et presteskap av alle troende. Liksom andre forordninger i Loven, var tiende kun en midlertidig skygge inntil Kristus (Efeserbrevet 2,14-16; Kolosser brevet 2,13-17; Hebreerbrevet 10,1). I den Nye Pakt er hver troende en prest for Gud (Første Peters brev 2,9-10; Johannes åpenbaring 1,6; 5,10). Og som en prest, ofrer hver troende til Gud (Hebreerbrevet 4,16; 10:19-22; 13,15-16). Derfor ble hver eneste forordning, som før gjaldt for det gamle presteskap, utslettet ved korset. Idet Jesus ikke var fra Levis stamme, var selv han diskvalifisert. Derfor finnes det originale formål for tiende ikke mer (Hebreerbrevet 7,12-19; Galaterbrevet 3,19, 24-25; Andre Korinter brev 3,10-18).


Punkt #16: Kirken i den Nye Pakt er hverken en bygning eller et forrådskammer.
Den falske lære er, at kristne bygninger kalt "kirker", "tabernakler", eller "templer", har avløst Templet i det Gamle Testamente, som Guds boliger.

Guds Ord beskriver aldri kirker i den Nye Pakt, som "tabernakler", "templer", eller "bygninger" hvor Gud bor! Guds kirke, Guds boliger, er inne i de troende. Troende "går ikke i kirke" -- troende "samles for tilbedelse". Dessuten, siden prester i det Gamle Testamente ikke betalte tiende, så kan tiende logisk sett ikke fortsette. Det er derfor feil, å kalle en bygning "Guds forrådskammer" for tiende. (Første Korinter brev 3,16-17; 6,19-20; Efeserbrevet 1,22-23; 2,21; 4,12-16; Johannes Åpenbaring 3,12). Med hensyn til "forrådskammer", sammenlign Første Korinter brev 16,2 med Andre Korinte rbrev 12,14 og Apostlenes Gjerninger 20,17, 32-35. I flere århundrer etter korset hadde kristne ikke engang deres egne bygninger (som de kunne kalle forrådskamre), fordi kristendommen var en ulovlig religion.

Punkt #17 Kirken vokser ved, å benytte seg av bedre prinsipper i den Nye Pakt.
Den falske lære antyder, at prinsippene til å gi ved nåde, ikke er så gode som prinsippene til å gi under den Gamle Pakt.

Under den Nye Pakt: (1) Ifølge Galaterbrevet 5,16-23, er der ikke noen fysisk lov som kontrollerer Åndens frukt. (2) Andre Korinter brev 3,10 sier, at den Gamle Pakt "ingen herlighet" har, i sammenligning med "den alt overveldende herlighet" og frihet i Den Hellige Ånd. (3) Hebreerbrevet 7 er det eneste sted etter korset hvor tiende blir nevnt og det er som en forklaring av, hvorfor det levittiske presteskap skal avløses av Kristi presteskap, fordi det forrige var svakt og nytteløst. Gjør et studie av Hebreerbrevet 7 og følg utviklingen fra vers 5 til vers 12 til vers 19. (4) Måten tiende blir undervist på i kirken i dag, viser at det har mislykkes for kirken, å tro og handle på de langt bedre prinsipper av kjærlighet, nåde og tro. Obligatoriske prinsipper for å gi, kan ikke, har ikke og vil ikke få kirken til at blomstre mere enn prinsippene ledet av kjærlighet til Kristus og tapte sjeler (Andre Korinter brev 8,7-8).


Punkt #18: Apostelen Paulus foretrakk, at kirkelederne var selv understøttende.
Den falske lære er, at Paulus underviste og praktiserte tiende.

Som en jødisk rabbi, var Paulus iblant dem som insisterte på, å arbeide for å understøtte seg selv (Apostlenes Gjerninger 18,3; Første Tessalonikerbrev 2,9-10; Andre Tessalonikerbrev 3,8-14). Mens Paulus ikke fordømmer dem, som har mulighet for, å motta fulltids understøttelse, lærer han omvendt ikke, at fulltids understøttelse er obligatorisk etter Guds vilje, til å fremme evangeliet (Første Korinter brev 9,12). Faktisk oppmuntrer Paulus de eldste i kirken, to ganger i Apostlenes Gjerninger 20,29-35 og også i Andre Korinter brev 12,14, til å arbeide, for å understøtte troende med behov innenfor kirken.

For Paulus betød å "leve av evangeliet", å "leve ved evangeliets prinsipper om tro, kjærlighet og nåde" (Første Korinter brev 9,14). Mens Paulus godt viste, at han hadde "rett" til noe understøttelse, konkluderte han, at hans "frihet" eller hans frihet til å preke uhindret, var viktigere for å fullføre hans kall fra Gud (Første Korinter brev 9,12, 15; 11,7-13; 12,13-14; 1 Tessalonikerbrev 2,5-6). Mens Paulus arbeidde som teltmaker, aksepterte han begrenset understøttelse, men var stolt over, at hans lønn var, at han kunne preke evangeliet gratis, uten å være til byrde for noen (Første Korinter brev 9,16-19).

Punkt #19: Tiende ble ikke en lov i kirken før år 777.
Den falske lære er, at den historiske kirke alltid har lært tiende.

De tidligste kristne forsamlinger organiserte seg liksom den jødiske synagoge, hvilket var ledet av rabbier, som liksom Paulus, avviste å profitterte ved å preke og lære om Guds Ord. Der er mange bøker omhandlende den jødisk livsstil, som forklarer dette meget detaljert.

Fra Kristi død inntil kristendommen, nesten 300 år senere, ble en lovlig og anerkjent religion, avla størstedelen av de store kirkeledere frivillig fattigdoms løfter. Dette er historisk dokumentert! De tok Jesu ord til den rike unge leder i Lukasevangeliet 18,22 bokstavelig "
Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!!" De fleste kirkehistorikere er enige om, at disse tidlige kirkeledere, i minst de første 200 år, arbeidet og var selv understøttende. En kristen leder kunne ikke si til en romersk census-teller (folketelling), at han var en fulltids predikant av en "forbudt" religion.

Clement av Rom (ca. 95), Justin Martyr (ca. 150), Ireneus (ca. 150 - 200) og Tertullian (ca 150 - 220) var alle motstandere av tiende, som en streng jødisk tradisjon. Didaké (De tolv apostlers Lære, ca. 150 - 200) fordømmer omreisende apostler, som blir lengre enn tre dager og ber om penger. Dessuten ble reisende som besluttet seg for, å bli hos dem, pålagt å lære et håndverk. Disse tidlige motstandere av tiende, blir ikke sitert av tiendelærere.

Cyprianus (200 - 258) prøvde uten suksess, å innføre tiende i Kartago omkring år 250 e.Kr.. Dog gav Cyprianus, etter sin konvertering, sin store personlige formue til de fattige og levde under et fattig-løfte. Hans forståelse av tiende inkluderte lik igjenfordeling til de fattige. Og - vi må huske - hans forståelse av tiende ble ikke vedtatt.

Når tiendelærer siterer Ambrosius, Chrysostomos og Augustin, som såkalte "kirkefedre", unnlater de behendig de første 200 år av kirkehistorien. Selv etter at kristendommen ble lovlig, i det fjerde århundre, tok mange av de største åndelige ledere løfter om dyp fattigdom og foretrakk å leve, som singler i klostre. Hvis disse tiendelærere siteres, så bør kirken også få fortalt hvilket liv de normalt levde.

De fleste kirkehistorikere skriver, selv om de er uenige med deres egne teologer, at tiende ikke ble en akseptert lære i kirken inntil 700 år etter korset. Ifølge de aller beste historikere og oppslagsverker, tog det over 500 år før det lokale kirkeråd i Macon i Frankrike, i år 585, prøvde, men uten suksess, å tvinge sine medlemmer til, å gi tiende. Det var ikke før år 777 at Karl den Store, med lov tillot kirken å innkreve tiende. Det, min venn, er historien om tiende, som finnes i Encyclopedia Britannica, Encyclopedia Americana og den Romersk Katolske Encyklopedi, fritt tilgjengelig for å leses av alle. Disse historiske fakta bør, for noen, bevise et eller annet.

Konklusjon
I Guds Ord står "tiende" ikke alene. Det er "tiende av MATVARER". Den bibelske tiende var meget snevert definert og begrenset av Gud Selv. Sann bibelsk tiende var alltid: (1) kun matvarer, (2) kun fra gårder og dyre besetninger, (3) eiet av Israelitter, (4) som kun levde i Guds Hellige Land, innenfor Israels nasjonale grense, (5) kun under betingelsene i den Gamle Pakt og (6) tilveksten kunne kun bli innsamlet fra hva Gud produserte.

Derfor kunne man ikke gi tiende av (1) ting som ikke var matvarer, (2) ville dyr og fisker, (3) matvarer som ikke var fra Guds Hellige Land, Israel. (4) Folk som ikke var Israelitter kunne ikke gi tiende. (5) Lovlig betaling av tiende, forekom ikke, når der ikke var et levittisk presteskap og (6) tiende kom ikke fra hva menneskers hender formådde, produserte eller fanget, ved å jage eller fiske.

Frelse oppnås ikke "ved nåde gjennom tro pluss 10%". Jeg oppfordrer kirkeledere til en åpen diskusjon av dette emnet. Det omhyggelige og bønnfylte studiet av Guds Ord er essensielt for kirkevekst. Må Gud velsigne deg i ditt studie.

(Jeg oppfordrer deg til å kopiere og distribuere denne artikkelen).


Hvis ikke annet er angitt er bibelteksten hentet fra den autoriserte oversettelse, © Det Norske Bibelselskap 2011.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar