Tanker om Treenigheten

Er Gud èn, tre eller begge deler?

Har det noen betydning om vi vet eller ikke vet?

Er det gamle og det nye testamentet

enige om guddommens vesen?

Hvilke oppgaver, roller og funksjoner har

Faderen, Sønnen og Ånden?

Temaet for denne artikkel er viktig, og samtidig innhyllet i så mye utfordrende, at det er viktig å utvise både forsiktighet og ydmykhet.

Første del

Vi er oppmerksomme på at det gudsbildet vi må søke etter, må være formet fra det gamle og nye testamentets undervisning. Kirkemøter og synoder utarbeidet tidlig i den kristne historie definisjoner og forklaringer som var ment å belyse fenomenet ofte kalt guddommen. Mange av ordene og begrepene som de benyttet for å beskrive Gud, ble kanskje mer formet for å møte det og dem man fryktet, enn av et ønske om å lære Gud å kjenne. Til tider ble definisjonene så detaljerte og spesifikke, at de inneholdt langt mer enn hva Bibelen åpenbarer. Samtidig ble forklaringene så filoso-fiske at selv de lærde kjempet med å forstå sine egne ord.

I det vi begynner denne artikkel, innrømmer vi gjerne at vi primært er opptatt av:

1. At Jesu posisjon, oppgave og misjon ikke blir nedvurdert og redusert.

2. At oppgavene, posisjonen, rollen og funksjonen til Sønnens Far, heller ikke lider samme skjebne.

Hva er definisjonen på ordet treenighet?
Et leksikon sier følgende: ”en språklig nydannelse skapt … for å betegne med ett ord at Gud er èn, samtidig som Han i NT er åpenbart som Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd (Hjemmets store Leksikon).

Websters Dictionary definerer det som:

• tilstanden eller karakteren av å være tre.
• Enhver union av tre deler eller elementer i en.
• En trefoldig deling av samme personlighetssubstans eksisterende i et guddommelig vesen.

Er Gud èn?
Det kan være hensiktsmessig å begynne med å registrere en viktig side av den jødiske forståelsen av Gud. Den Gud som definerte seg for sitt folk gjennom hele det gamle testamentet, og som i Mal. 3,5 kaller seg selv; Herren, hærskarens Gud, hevder i neste vers; Jeg, Herren, har ikke forandret meg. Vi har all grunn til å tro at denne påstanden også gjelder i tiden etter profeten Malaki. Denne observasjonen signaliserer derfor nødvendigheten av å presentere eller definere en Gud for det nye testamentet, som ikke framstår vesentlig annerledes enn Israels uforanderlige Gud.

Dagens messiastroende jøder, som altså har tatt imot Jesus som Messias og Frelser, har indikert at kristenhetens ulike definisjoner på Gud, ikke oppleves ukompliserte. Det er viktig å presisere at det som skurrer, ikke nødvendigvis har noe med hvordan det nye testamentet beskriver Faderen, Sønnen eller Den hellige Ånd. Bibelens gamle og nye testamente er altså ikke kilden til misnøyen med hvordan guddommen ofte forklares i kristendommen.

Problemet er heller ikke at Faderen og Sønnen beskrives som ett i hensikt, mening, plan og vilje, (Joh. 10,30), eller at Gud skapte ved og gjennom sin Sønn, (Joh. 1,1-3).

Det uforståelige er i stedet kirkemøtenes ordbruk når samspillet, likhetene og eventuelle ulikheter mellom Faderen, Sønnen og Guds Ånd beskrives. Disse forklaringene synes imidlertid å ha en redusert samstemthet med hvordan en uforanderlig Gud definerer seg selv i Bibelen.

En hjørnestein i den hebraiske teologi; Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn, (5. Mos. 6,4), burde selvfølgelig være like mye et fundament for troende som ikke er av jødisk avstamning. Hebreerne og de kristne har da ikke hver sin ulike Gud! I følge Bibelen finnes bare èn sann Gud.

En av de skriftlærde utfordret Jesus, og ba ham si innholdet i det første og største av alle bud. Som leser av denne artikkelen, utfordres du til å spørre troende mennesker om de vet hva Jesus svarte på dette spørsmålet. Trolig vil de fleste svare at Jesus sa: Du skal elske Herren din Gud … og din neste som deg selv (Mark. 12,30-31). Men det var ikke slik Jesus begynte sitt svar. Han svarte ved nettopp å sitere 5. Mos. 6 v. 4, og sa derfor; Dette er det første av alle bud: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er èn, og du skal elske Herren din Gud (Mark. 12,29-31). Hvis Messias, Faderens enbårne Sønn, selv aksepterte denne beskrivelsen av Gud, kan vi vel regne med at den også burde ha gyldighet for perioden fra Jesu tid til vår tid.

Hvem ber vi til?
Men, vil kanskje enkelte protestere, kan det være noen som helst praktisk og teologisk betydning for oss, hvordan Gud defineres og hvordan vi tror at Faderen, Sønnen og Guds Ånd samarbeider? Vel, nettopp det er ett av mange spørsmål vi etter hvert nok må forholde oss til, når dette temaet først skal belyses. Kanskje det er av mye større betydning enn de fleste er oppmerksomme på?

En ting er sikkert, hvordan vi mennesker ser på og opplever Gud, er vesentlig når det gjelder hvordan og hvem vi tilber.

Hvis gudsforståelsen skulle fjerne seg fra Bibelens beskrivelse, kan det da være en reell risiko for at mennesker ender opp med å tilbe en annen enn den ene og sanne Gud og følge en anden Herre end Herren Jesus? Matt. 7,23 omtaler mennesker som bekjente Jesus som Herre, men Jesus sa, at han ville fortelle dem, at han aldri har kjent dem.

«kan det da være en reell risiko for at

mennesker ender opp med å tilbe en annen

enn den ene og sanne Gud?»

Er det derfor like mulig å tilbe en Gud vi tror er den rette, men så viser det seg at det ikke er den sanne Gud, fordi vi avvek fra Bibelens åpenbaring om hvem han er og hva han står for? Hvis disse tankene skulle ha noe for seg, blir det vel ganske viktig å finne ut noe om Gud.

I første omgang holder det at vi orienterer oss mot emnet, stiller oss selv noen spørsmål, og minner hverandre om noen bibelvers som vi senere kan gå dypere inn i.

I Jesu navn

1. Hvorfor ber få kristne til Faderen, slik Jesus selv gjorde og som han også ba alle kristne om å gjøre? Sa ikke Jesus; Faderen skal gi dere alt det dere ber Ham om i Mitt navn? (Joh. 15,16). Går det an å misforstå både Faderens og Sønnens oppgave?
2. Hvorfor er det, i noen kirkesamfunn, stadig færre som både offentlig og privat inkluderer sine bønner til Faderen, med appellen; i Jesu navn, slik han ba sine disipler om å be? Kan appellen til Faderen ved mellommannen, være selve nøkkelen til Guds trone?
3. Hvorfor hører man innen trosmenighetene, at mange kun ber til Ånden, og ikke til Gud? Kan det igjen være en redusert gudsforståelse som er årsaken? Boken til trosbevegelsesforkynneren Benny Hinn, God Morgen Hellige Ånd, er et typisk eksempel.
4. Hvorfor tror og viderefører mange forkynnere læren til trosbevegelsens nylig avdøde far, Kenneth Hagin? Denne mannen hevdet å ha møtt Jesus mange ganger, og beskriver ham som taus, tafatt og hjelpeløs, og ute av stand til å hamle opp med djevelen. Hagin lærte at Jesu rolle er kraftig redusert og omtrent avsluttet, og at den troende nå er gitt den myndighet og autoritet som Jesus en gang hadde over djevelen og onde ånder. Er en uryddig forståelse av Guds vesen, årsaken til at disse ideene faktisk blir trodd av mange kristne, og sprer seg massivt, som et nytt dogme, i flere menigheter?

Jesu rolle redusert
For lesere som ikke er kjent med Kenneth Hagins lære, kommunisert i hans mange små bøker, kan vi gi et eksempel knyttet til ovennevnte påstand om Jesu rolle. Sitatene og forklaringene er hentet fra en av Hagins bøker; Åtte syner av Jesus, utgitt av Livets Ord forlag, sidene 81-84. Her hevder Hagin at han i ulike syn har vært både i himmelen og i helvete, inkludert besøk ved Guds trone. Den hedenske dualismens lære om en udødelig sjel, samt en ond overnaturlig Satan og demoner, er bakt inn i alle historiene. Mye av det han skriver at Jesus sier, vil vi hevde er sterkt avvikende i forhold til Bibelen. I stedet er tankene godt samstemt med læren og ideene til trosbevegelsen, hvorav Hagin selv er opphavsmann til flere av denne kristne retningens ideer og læresetninger.

I et såkalt syn, skriver Hagin, sitter han og Jesus og småsnakker sammen. En ond ånd spretter fram mellom dem, hopper opp og ned som en apekatt, og sier Jakketi, jakk, jakk jakk. Den onde ånden fortsetter å bråke og snakke tull, men Jesus gjør ikke noe med ånden som forstyrrer samtalen. Til slutt blir Hagin lei alt bråket og av at Jesus er så passiv, og tar selv over kontrollen, og befaler ånden i Jesu navn å tie. Den faller om på gulvet og klynker som en hvalp. Deretter befaler Hagin at den skal forsvinne, og den løper forskrekket ut. Hagin undret seg over at Jesus ikke gjorde noe, men bare fortsatte å snakke som om han ikke så ånden og hørte alt bråket. Hagin spurte Jesus hvorfor han ikke hadde drevet ånden bort, og Jesus sa: Hadde ikke du gjort noe med ånden, hadde ikke jeg kunnet gjøre noe.

Historien fortsetter med at Hagin argumenterer med Jesus, siterer skriftsteder og nekter å godta Jesu forklaring om at han som Guds Sønn ikke lenger hadde bibelsk makt, og kunne gjøre noe med onde ånder. Til slutt forlanger Hagin bevis på at Jesus er så hjelpeløs, og sier at det må dokumenteres med to eller tre vitner. Så forklarer Jesus at kristne som ber mot djevelen, (dette er et relativt nymotens trosbevegelsesuttrykk og finnes ikke i Bibelen) og ber Jesus om å gripe inn, ber forgjeves, for det nye, sier Jesus, er at: Jeg har overdratt min myndighet på jorden til menigheten. Jesus henviser også til Jakobs brev 4,7, hvor det står: Stå djevelen imot, og han vil fly fra deg. Jesus forklarer at det ikke står at den kristne trenger å be om Guds hjelp til dette, eller til å møte djevelen, for alle troende har fått denne kraften over det onde. (Slutt på referat fra Hagins bok.)

Våre lesere burde bli opplyst om at denne læren var ukjent i kristenheten før Kenneth Hagins påståtte syner, men ideene om Jesu reduserte rolle blir nå forkynt i omtrent alle trosbevegelsesmiljøer. Les deres bøker, hør kassettene, og se på møtevideoene fra disse kristne gruppene, og få denne påstanden solid bekreftet.

Hvilken makt og posisjon har egentlig Jesus?
La oss se hva Bibelen selv sier:

Meg er gitt all makt i himmel og på jord (Matt. 28,18).

Og nå, Far, herliggjør Meg hos Deg Selv med den herlighet som Jeg hadde hos Deg før verden ble til (Joh. 17,5).

Verdig er lammet som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! ... Velsignelsen og æren og prisen og makten tilhører Ham som sitter på tronen, og Lammet i all evighet (Åp. 5,12-13).

«Så er det for oss bare èn Gud, Faderen»

Gjennom denne mektige Guds sønn, og ved Hans navn ber disiplene til Faderen. At Jesu herlighet og makt er forutbestemt av Faderen er tindrende klart.

Å være ett er Bibelens oppskrift 
på ett godt forhold mellom to mennesker. 

Slik er Faderen og Sønnens forhold beskrevet.

Bibeltekster om hvem den ène sanne Gud er
Men tilbake til vårt tema om hvem Gud er. Hvilken forståelse kan hentes fra følgende bibelvers i det nye testamentet? Reflekter over disse skriftstedene i forhold til det gamle testamentets påstand:

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn (5. Mos. 6,4).

• men Gud er èn (Gal. 3,20).
• Du tror at Gud er èn. Du gjør vel! [i å tro det] (Jak. 1,19).
• For Èn er deres Far, han som er i himmelen (Matt. 23,9).
• Det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far (Ef. 4,5-6).
• For så har Gud elsket … at han gav sin Sønn, den enbårne (Joh. 3,16).
• For det er èn Gud, og èn mellommann [siste beskrivelse henviser uten tvil til Jesus, Faderens Sønn] (1. Tim. 2,5).
• Ingen har noen sett Gud. Den enbårne Sønn som er i Faderens favn. Han har forklart ham (Joh. 1,18).
• Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode (1. Kor. 11,3).
• Også Sønnen selv, underordnet seg under Gud (1. Kor. 15,28).
• Herren Jesus … satte seg ved Guds høyre hånd (Mark. 16,19).
• Så er det for oss bare èn Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare èn Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham (1. Kor. 8,6).
• Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare min Far. [Noen manuskripter inneholder også også: heller ikke sønnen] (Matt. 24:36).

Hvem er den ène Gud etter disse nytestamentlige skriftsteder? Er det èn eller tre? Er den ène Gud – Faderen og den ene Herre - Jesus Kristus, samme person / individ / vesen? Vi har selv hørt, og andre har fortalt oss at de også har hørt, noen kristne si at himmelen var tom når Jesus var på jorden, for Gud er bare èn og Jesus er Gud og da må han være den ene Gud. De fleste kristne tenker heldigvis ikke slik, men det indikerer forvirring når flere troende likevel gjør det. Hva er forresten forskjellen mellom det å være èn, enig og ett? Hva betyr disse ordene i grunntekstens sammenheng?

Gud er så mye større enn oss mennesker (Job. 33,12), at å granske ham i hans eget ord, for å lære ham å kjenne, må rammes inn av ærbødighet og varsomhet. Det Gud imidlertid har vist og fortalt oss om seg selv, er det meningen at vi skal studere og prøve å forstå. Vi tror det blir viktigere å innhente informasjon fra Guds ord enn fra oldtidens kirkemøter.

Husk igjen at denne artikkelens hensikt, fra vårt ståsted, er tosidig. Både å finne bibelsk motforestilling for den populære ideen at Kristi rolle og funksjon er redusert. Samtidig ønsker vi å finne den samme kildens dokumentasjon på at Faderens rolle og funksjon heller ikke er redusert, og tilpasset kirkehistoriens mange vedtak og filosofiske definisjoner.
Vi tror Guds Ord skjærer klar av samtlige feiltolkninger.

Del 2

Det Gud ikke har åpenbart om seg selv, er det viktig ikke å filosofere eller kverulere for mye over, for vi kan fristes til 
å trekke konklusjoner som ikke har røtter i Bibelen. 

Det han faktisk har åpenbart, er det like viktig at vi søker å forstå 

og gi plass i vår teologi og tilbedelse.

Innledning

Hvis vi nærmer oss treenighetslæren på en overfladisk og oppstykket måte, kan man få inntrykk av at teologien som er knyttet til Faderens, Sønnens og Åndens posisjoner, funksjoner og ikke minst deres gjensidige relasjoner, tvinger fram er valg mellom to alternativer. På den ene siden har vi den tidlige arianismen og på den andre siden vedtakene fra flere århundrer med stridigheter, debatter og krangel knyttet til ulike erklæringer fra diverse kirkemøter.

Vi vil i denne artikkel søke å unngå denne generaltabben. Årsaken er at vi på bibelsk grunn har problemer med begge nevnte retninger, og ser derfor nødvendigheten av at både tradisjon og kirkepolitiske hensyn viker til fordel for innholdet i Guds Ord.

Arianismen synes å nedtone Kristi menneskelighet, og de katolske kirkemøtene har uten tvil gjort nøyaktig det samme med Faderens guddommelighet, samtidig som en rekke klare bibeltekster er uforenelige med kirkemøtenes konklusjoner. Det er vår hensikt å påvise at Skriften tilbyr et alternativ.

Vi opplever ikke å ha problemer med et eneste skriftssted i Bibelen hva angår guddommen, men vi har voldsomme anfektelser vedrørende den teologiske pakken som presenteres gjennom fenomenet populært kalt treenigheten. Vi ønsker å påvise at treenighetsdefinisjonens forsøk på å beskytte Faderens, Sønnens og Åndens rettmessige plass og roller, ikke bare er mislykket, men faktisk ødelegger Bibelens budskap om både Gud og Kristus, som er Guds enbårne Sønn, mennesket Jesus.

Få troende vet at det var den hedenske keiser Konstantin I den store (280-337) som ga kristenheten tankegodset og terminologien til det vi i dag populært kaller treenighetslæren. Ingen religionsforskere er uenig i denne påstanden, for den beskrives godt i kirkehistorien og er omtalt i omtrent alle leksika. Selv om erklæringene om hvem og hva Guds Ånd er, ble trukket inn i guddomsdefinisjonen på et senere tidspunkt, har vi å gjøre med læren om at Faderen, Sønnen og Guds Ånd ikke kun er ett i den betydning at de i alle ting er samstemte, men at de alle tre, både til sammen og hver for seg, er den ène, sanne og samme Gud.

Terminologi fra filosofien

Dette dogme hevder altså at Jesus Kristus, som den ène og sanne Gud, samtidig er Sønnen til den ène og sanne Gud, som også er både ham selv, Gud Fader og Guds Ånd.

For å få til denne kompliserte prosessen, ble modeller og beskrivelser fra de hedenske religionene, mytologi og gresk filosofi benyttet. Vi må da forholde oss til uttrykk som en felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans, som tre like gudeelementer eller hypostaser, nemlig Faderen, Sønnen og Guds Ånd kom fra, slik at de alle tre kunne erklæres å være den ène og sanne Gud uttrykt i tre vesener.

Sant nok ble de hedenske gudetriadene beskrevet med disse gresk-filosofiske konseptene, men vi finner liten bibelsk begrunnelse for å definere kristendommens ène og sanne Gud på denne måten.

Ble den Hellige Ånd tilbedt i Bibelen?

Vi siterer fra den katolske kirkes katekisme, avsnitt 2: Faderen, artikkel 251.

For å uttrykke Treenighetsdogmet måtte Kirken utarbeide en egen terminologi ved hjelp av uttrykk hentet fra filosofien ... dette ga en ny og til da uhørt mening til begreper som nå også skulle betegne et uutsigelig mysterium, uendelig hevet over alt vi kan fatte etter menneskers mål.

Vi tør hevde at mye av det ufattelige, mystiske og uutsigelige i treenighetsdogmet, stort sett er knyttet til de intetsigende filosofiske begrepene mennesker benyttet for å definere noe Herren ikke har åpenbart.

Treenighetslæren begrenser Guds Sønns rolle som mellommann mellom mennesker og Gud, siden han selv blir erklært å være den ène og sanne Gud han skal være menneskets mellommann overfor. Det er derfor dette dogmet åpnet veien for at Jesu mor etter hvert ble delegert denne mellommann oppgaven, og opplevd å være medforsoner i katolsk teologi. På samme måte ble Guds Ånds oppgave og posisjon omdefinert av de katolske kirkemøtene, ved at Ånden også blir erklært å være den ène og sanne Gud. De enorme konsekvensene av denne siste observasjonen, kommer vi tilbake til senere.

Arianismen

Den alt nevnte arianismen har sin opprinnelse med Arius, som var vanlig prest i Baucalis i Alexandra og som mente at Jesus Kristus var av lik substans (gresk homoiousion) med Faderen mens Aleksander, som var biskop i Alexandra, lærte at Kristus var av den samme substans (gresk homoousion) som Faderen. Den bitre striden som oppsto dem imellom, sto lenge mellom ordene lik og samme. Når debatten kom til temaet om Sønnen var født av eller skapt av Faderen, uttrykte biskopene som støttet Arius seg først såpass tvetydig og kryptisk, at deres opponenter tolket deres respons slik at de mente at Sønnen hadde en begynnelse, og at denne begynnelsen kunne bety både at han var født av Faderen (enbårne) og / eller at han tilhørte Faderens skaperverk, og altså var skapt.

Debattens begynnelse

I løpet av det andre århundre e.Kr., øket opposisjonen blant mange troende mot den voksende ideen at skillet mellom Gud Fader og Faderens enbårne Sønn, Jesus Kristus, gradvis ble visket ut. Visse kirkeledere presset på for å fremme denne utviklingen, mens grasrota blant de troende og mange lokale menighetsledere, vegret seg for endringen, og hevdet at den ikke var i harmoni med apostlenes forkynnelse.

Den krystallklare læren fra det gamle testamentet, om at den evige og uforanderlige Gud er èn, ble utfordret. For hebreerne var denne forståelsen udiskutabel. Vi får også inntrykk av at det for hebreerne heller ikke var et problem at Gud har en Ånd som kommuniserte Guds vilje til menneskene. Ifølge hebraisk tenkning hadde Faderen den enestående posisjon og autoritet som livgiver og den ène og sanne Gud.

Postapostolisk forståelse

Fra den tidlige postapostoliske perioden, ca. 90-140 e.Kr., har vi meget få oppbevarte dokumenter. Det vi må holde oss til, er epistlet til Clement fra Roma, de syv epistlene til Ignatius fra Antioch, litteraturen til Polycarp fra Smyrna og verket; Hyrden av Hermes. Ingen av disse forfatterne indikerer noen tro på en gudetriade. Uttrykket èn sann Gud og (med den grammatiske betydningen i tillegg til ham) èn Kristus, florerer i deres skrifter. Det er tydelig at apostlenes lære hva dette temaet angår ble bevart i denne perioden.

"Den bitre striden som oppstod dem imellom,

sto lenge mellom ordene lik og samme"

Endring av apostlenes lære

I tidsrummet 130-180 e.Kr., kan vi begynne å registrere en usikkerhet vedrørende guddommen. Det er særlig arbeidet til Justin Martyr vi må bygge på, og denne tidens anstrengelser med å benytte gresk filosofi i et forsøk på å forklare evangeliet. Selv om ingen klar treenighetslære forekommer, blir likevel forholdet mellom Faderen og Sønnen utydelig, og det tilsynelatende problematiske uttrykket Guds Sønn benyttes lite. Under den tidlige katolske perioden (170-325) blir treenighetslæren hamret ut av både Tertullian, Clement fra Alexandria, Origen og Cyprian. Et unntak er Irenaus (182-188) som flere ganger nevner uttrykket èn Gud Fader og èn Kristus Jesus, Guds Sønn. Hans nidkjære spesifisering kan være en bevisst anstrengelse for å holde fast på en bibelsk forståelse han opplevde var ved å bli borte i forkynnelsen. Tertullian (150-225) var den første i vestkirken som rett ut hevdet at Gud er en treenighet. Origen (185-254) gjorde det samme i østkirken.

Kirkemøtet i Nikea

Mange tviholdt enda på Skriftens forklaring og apostlenes undervisning, og meningsbrytningene om guddommen ble etter hvert såpass heftige, at den hedenske romerske keiser Konstantin ble urolig. Selv holdt han seg til den romerske gudelæren, men han innså den politiske faren av ideologiske stridigheter. Handlekraftig som han var, tok han et initiativ, og kalte i år 325, på keiserens regning,alle de kristne lederne (biskopene) sammen til et rådslagningsmøte i Nikea, (navnet er egentlig Nikaia, nåværende Iznik i Tyrkia). Det irriterte keiseren at kun en liten fraksjon (ca. 250 - som var omtrent 1/6 av alle biskopene) tok imot innbydelsen, men årsaken til denne labre oppslutningen var tydeligvis todelt. Mange av de perifert lokaliserte biskopene var seg ikke problemstillingen særlig bevisst, mens andre med rette ikke følte at en hedensk keiser hadde stort å tilby i sakens anledning.

Sant nok, da han lå for døden, heter det at denne keiseren omvendte seg, men få historikere betrakter denne handlingen som annet enn et politisk trekk. Henry Chadwick, i boken The Early Church, gir følgende kommentar:

Konstantin, som sin far, tilba den uovervinnelige solguden ... hans omvendelse til kristendommen burde ikke betraktes som en personlig troshandling ... det hele var uten tvil ledd i en militær strategi.

Konstantins rolle

Hvilken betydning hadde så denne hedenske keiseren på kirkemøtet i Nikea, når den kristne religionens guddomsforståelse skulle utarbeides? Encyclopedia Britannia skriver:

Konstantin ledet personlig forhandlingene på kirkemøtet. På en aktiv måte styrte han diskusjonene og foreslo selv den endelige formuleringen som skulle forklare forholdet mellom den kristne Gud Fader og hans Sønn, Jesus Kristus. Keiserens ordvalg ble til slutt vedtatt av delegatene.

Selve debatten på dette kirkemøtet var usedvanlig konfronterende og varte - i følge ulike leksika - i 6 til 8 uker. Vi merker oss at Bibelen ikke ble ansett å være tilstrekkelig kildemateriale, slik at gresk filosofi måtte benyttes for å fremskaffe forklaringer og beskrivelser. Vi finner denne observasjonen vesentlig, med tanke på at mennesker, uten å forholde seg med noen grad av respekt til Guds egen åpenbaring i sitt Ord, påtok seg den uhørt frekke oppgaven å forklare, dissekere og detaljdefinere Guds substans, materie, vesen og sammensetning.

Om dette temaet er Bibelen taus, og det er vår mening at det høver seg for oss mennesker å være like tause i møte med det Gud ikke har åpenbart. Når det gjelder kirkemøtet i Nikea, grep altså til slutt den hedenske keiseren personlig inn og presset gjennom erklæringen han selv hadde utarbeidet. Denne erklæringen ignorerer Jesu egne ord om forholdet han har til sin Far. Det er altså ikke begrepet å være ett og samstemt det er snakk om, men å være èn og den samme.

Om vi ikke helt forstår denne resonneringen, skyldes det at vi ikke er godt nok kjent med formuleringene fra den hedensk romerske gudeframstilling som var rammen for Konstantins refleksjoner. Selv om uttrykkene èn og ett skulle ha samme grammatiske utgangspunkt i grunnteksten, har de aldeles ikke den samme betydning i sammenhengen de står i. For å bruke Skriftens måte å forklare på, er ikke et ektepar både èn og ett. De er derimot to og samtidig er de ment å være ett kjød. På samme måte er Faderen og Sønnen i Skriften framstilt som ett, ikke som èn og den samme.

Encyclopedia Britannia skriver:

Overrumplet og dominert av keiseren, signerte de fleste biskopene (med unntak av to) erklæringen, men det viste seg senere at mange gjorde det mot sin overbevisning.

Som bakgrunnsinformasjon kan det være nyttig å vite at da ikke-kristne hebreere gjorde opprør mot Rom i år 135, fikk keiser Hadrian en anledning til å ødelegge Jerusalem, gi byen et annet navn, og begynne en semittisk forfølgelse.

Når vi derfor kommer til tiden for kirkemøtet i Nikea, hadde mange av de hedningekristne allerede distansert seg fra sine jødiske brødre, og gått i allianse med Roms myndigheter. På denne måten ble de også, til keiserens tilfredshet, lett bytte for hedenske skikker, og samtidig var de godt fornøyd med ikke å bli assosiert med hebreerne. Den rene og apostoliske kristendommen måtte holde seg skjult i denne tiden, men unngikk samtidig å bli tilsmusset av hedensk ideologi. Det hører også med til historien at de bibeltro kristne, som motsatte seg den romersk/hedenske innflytelsen, hadde et godt forhold til hebreerne.

Det er både riktig og nærliggende å etterlyse den bibelske dokumentasjonen for vedtaket i Nikea. Alle som senere har søkt å beskrive prosessen ved dette berømte kirkemøtet, synes å komme til samme konklusjon. Den er treffende uttalt i boken, A Short History of Christian Doctrine;

Konstantin hadde overhode ingen forståelse for problemstillingen som ble reist i denne saken ... Han forsto imidlertid at et religiøst skisme var en trussel for keiserriket og han ønsket å styrke sin politiske dominans.

Del 3

En politisk agenda

Det kan være på sin plass å minne våre lesere om at keiser Konstantin, både før og etter kirkemøtet i Nikea, dokumenterte at han var spesielt opptatt av:

1. Å fortsette keiser Hadrians antisemittiske prosjekt, slik at avstand kunne skapes mellom den kristne religion og jødedommen.
2. Å bygge økumeniske broer mellom de hedenske religionene og kristendommen.

Gjennom keiserens aktive innsats, ble de samme to formål styrket ved Nikea-kirkemøtets nye guddomsdefinisjon. Flere av de hedenske religionene tilba allerede en guddomstriade bestående av tre separate elementer, som ofte ble symbolisert av et hode med tre ansikter eller en kropp med tre hoder. Hebreerne vektla da som nå at Herren er èn. Det kan legges til at på dette kirkemøtet ble ikke Guds Ånd viet noen særlig oppmerksomhet. Åndens funksjon ble riktig nok debattert, men ble ikke innlemmet i det endelige vedtaket.

Athanasius

Læren ble senere justert og tillagt flere detaljer i den Athanasianske troserklæring. Athanasius (295-373) var en prest som støttet Konstantin i Nikea. Han er regnet å være en av den greske kirkens mest betydningsfulle teologer og ledere. Fra 388 ble han biskop i Alexandria. Erklæringen som bærer hans navn, sier rett ut at kristne tilber en treenig (tre-i-èn) Gud, og både Faderen, Sønnen og Guds Ånd spesifiseres å være den ène, sanne og samme Gud men uttrykt i tre ulike, dog like, hypostaser. The New Encyclopædia Britannica skriver:

Denne troserklæringen var ukjent for østkirken inntil det 12. århundre, og det er nå stor enighet om at Athanasius faktisk ikke formulerte erklæringen, men at den ble til i Frankrike i det 5 århundre.

På et senere kirkemøte i Konstantinopel (nå Istanbul), arrangert av keiser Theodosius i 381, ble vedtaket fra Nikea igjen bekreftet og noe revidert eller modifisert, og Guds Ånd ble nå ved en flertallsvotering blandt delegatene erklært å ha samme gudestatus og posisjon som Faderen og Sønnen. Vi forstår det slik at om flertallet av disse delegatene hadde kommet til en annen konklusjon, ville himmelens Gud måttet finne seg i å være og forbli hva enn de erværdige menn til slutt ble enige om. Denne siste guddomsversjonen kalles gjerne Den tredelte nikenske trosbekjennelsen eller bare Nikenum.

"Kristendommen gjorde ikke slutt på hedenske religioner, 

den adopterte dem" - Will Durant

Allerede på dette tidlige tidspunktet dukket utgaver av de hedenske statuene og bildene av et hode med tre ansikter og en kropp med tre hoder opp i kristne kirker som illustrasjon på den nye guddomsforståelsen. Encyclopedia Americana skriver:

Den endelige utviklingen av en treenighetslære (trinitarianism) fant sted i vestkirken, blant middelalderens katolske teologer, ved at forklaringer og begreper ble lånt fra filososiens og psykologiens terminologi.

Vedtaket i Konstantinopel ble ikke allment akseptert, og mange ble forfulgt og led grusomt på grunn av sin opposisjon mot erklæringen. Vi kan ikke unngå å registrere at læren om hvem og hva Gud er, ble presset gjennom med makt og forfølgelse av en hedensk keiser. Denne fremgangsmåten indikerer redusert tilstedeværelse av den Ånd kirkemøtene etter hvert inkluderte i treenighetsdogmet.

Historikeren Will Durant skriver:

Kristendommen gjorde ikke slutt på hedenske religioner, den adopterte dem ... Fra Egypt kom ideen om en guddommelig treenighet.

Boken Egyptian Religion av Siegfried Morenz kommenterer:

Treenigheten var en sentral komponent i den egyptiske gudeverden ... men de tre gudene ble betrakt som èn gud.

I Edward Gibbons History of Christianity, leser vi:

Hvis det på en måte er rett at kristendommen erobret hedenskapet, er det like sant at hedenskapet besmittet kristendommen. Den rene gudsforståelsen blant de første kristne ... ble forandret av romerkirken til det uforståelige dogmet om treenigheten. Kirken hevdet imidlertid at flere av de hedenske ideene, oppfunnet av egypterne og idealisert av Plato, var verdige å innlemme i den kristne tro.

Det er vår oppfatning at den katolske treenighetslæren, som protestanter har arvet, samt læren at sjelen er udødelig og læren om en skjærsild, ikke gir oss et rett bilde av verken Guds enorme kjærlighet for sin Sønn eller for de kristne, men at den åpner veien for en rekke trosmessige fallgruber.

Tradisjon framfor Guds Ord

Vi ønsker å poengtere at det gikk flere hundre år etter Kristi og apostlenes tid, før den såkalte treenighetslæren ble akseptert i kristendommen. Hva og hvem ledet denne utviklingen? Var det åpenbaringer i Guds Ord eller var det verdslige og kirkepolitiske hensyn og menneskelige tradisjoner som avgjorde? For å sitere E.W. Hopkins i boken Origin and Evolution of Religion:

Den endelige ortodokse definisjonen på treenigheten er et resultat av kirkepolitikk.

The Encyclopedia Americana skriver rett ut det alle religions-forskere kan se hvis Bibelens omtale er kjent:

Det fjerde århundrets treenighetslære var en avvikelse fra den første kristne læren.

Keiser Theodosius forsatte vedtakene om treenighetsdogmet. Dette ble til den nikenske trosbekjennelse

Det er forståelig at den Katolske kirke har en noe divergerende forklaring på treenighetslærens opprinnelse. Vi siterer fra Den katolske kirkes katekisme, 2. avsnitt: Seksjon Faderen, artikkel 237 (50):

Treenighetslæren er i streng forstand et trosmysterium, det vil si ett av de mysterier som er skjult i Gud, og som ikke kan kjennes dersom de ikke blir åpenbart ovenfra.

Vi ber våre lesere reflektere over påstanden åpenbart ovenfra, når vi må forholde oss til alt nevnte prosess og vi er kjent med motivene til både den hedenske keiser Konstantin og andre som presset og truet for at dette dogmet skulle få en flertallsvotering på diverse kirkemøter.

Lærens opprinnelse

Poenget med denne historiske gjennomgangen, er å vise at de katolske kirkemøtenes treenighetslære, ikke ble til ved en guddommelig åpenbaring og heller ikke ble utformet i et forsøk på å være nidkjær og lojal mot Skriften. Prosessen ble drevet fram av:

1. En hedensk keisers iherdige initiativ.
2. Politiske hensyn.
3. Ønsket om å binde hedenskapen og kristenheten nærmere hverandre og
4. Gresk filosofi, rammet inn av et ubibelsk romersk-katolsk tenkesett.

Det var denne utviklingen som til slutt ga oss læren om at Faderen likevel ikke er den ène og sanne Gud, og at Jesus Kristus likevel ikke er Gud Faders enbårne Sønn og mellommann mellom Faderen og mennesket, men at de tilsammen er den ène Gud, som igjen uttrykker seg i tre hypostaser fra en felles gudematerie eller gudesubstans, slik at de likevel ikke er tre men èn.

Vi har lest litteratur hvor det hevdes at de hedenske religionene kun kopierte en treenighetsfilosofi fra den hebraiske religion. Denne påstanden finner vi problematisk å akseptere, siden ideen at Gud ikke skulle være èn, er fremmed i jødedommen og jødisk litteratur.

New Catholic Encyclopedia skriver:

Læren om den hellige treenighet blir ikke forkynt i Det gamle testamentet.

Vi kan også ta med et sitat fra The Encyclopedia of Religion.

Teologer er enige om at Det nye testamentet heller ikke inneholder noen klart formulert treenighetslære.

Når Jesus erklærte at han var ett med Faderen, betyr det da at Sønnen var Faderen og at Faderen var Sønnen? Når Jesus videre inviterer de troende til å være ett med seg selv og med Faderen, betyr det at alle troende er Faderen og Sønnen? Selvfølgelig ikke, og det hevdes da heller ikke av dem som føler seg forpliktet til å støtte den katolske treenighetslæren.

Poenget er, som vi også omtalte i forrige artikkel i denne serien, at Jesus ikke indikerer tallordet èn men samhørigheten ett. Det betyr å være ett i mening, hensikt og mål. Treenighetslæren kommuniserer ikke primært denne mentale og åndelige samstemtheten, i stedet blir Jesu lære i dette dogmet omgjort fra ett til èn, for på den måten å formidle det samme som de hedenske religionene, som er denne ideens opprinnelse.

Begrepet ´treenighet´ vektlegger altså ikke i hovedsak treenighet i betydningen tre som er enige, men tre som er èn og den samme.

Vi merker oss også at treenighetslæren hevdes fra katolsk hold å være, det sentrale dogmet i katolsk tro. På denne læren bygger alle andre katolske dogmer (Handbook For Todays Catholics, side 12). Vi både registrerer og forstår godt denne uttalelsen fra pavemakten, og ser også logikken i at dette kirkesamfunnet ikke finner det rimelig at protestanter kan akseptere treenighetslæren, men avvise dogmene som bygger på den.

Den Augsburgske bekjennelse

Den Augsburgske Konfesjon, også kalt et bekjennelsesskriv, ble utarbeidet av Melanchthon og av de lutherske riksstender overrakt keiser Karl 5 på riksdagen i Augsburg 25 juni 1530. Riksdagen var samlet for å drøfte den voksende religiøse splittelsen i det som het Det Hellige Romerske Imperium. Konfesjonen var signert av flere ledende lutheranere. Luther selv var ikke til stede, men han hadde godkjent ordlyden. Selv om dokumentet var moderat, nektet keiseren å akseptere det, siden det påpekte en rekke misbruk og ubibelske ideer.

Vi merker oss imidlertid at Keiseren var godt fornøyd med ordvalget i treenighetserklæringen, siden den stort sett bygde på tidligere vedtak fra katolske kirkemøter. Denne observasjonen er ikke uvesentlig, siden vi her omtaler det som er det generelle bekjennelsesskriv for alle evangelisk-lutherske kirker, og som i hele sin utviklingstid, var mer avhengig av en politisk keisers aksept enn av Guds Ords godkjennelse.

Foreløpig konklusjon

Vi føler et behov for igjen å minne våre lesere om at det nettopp er aksepteringen av denne spesielle definisjonen av guddommen, som er blitt selve testen på om man tilhører en sekt eller kan innlemmes i den felles globale allkirkelige kristne familie.

• Testen på denne tilhørigheten er altså forfattet av en hedensk keiser, og hadde som en av sine sentrale hensikter å lage en bro mellom de hedenske religionene og kristendommen, og samtidig skape avstand til jødefolket.
• Testen ble også utformet slik at den passet inn i den hedenske keiserens politiske agenda.
• Testen fikk sin ordlyd ved å adoptere tenkemåter fra gresk filosofi.
• Testen erklæres av Den katolske kirke å utgjøre selve fundamentet for alle katolske dogmer.
• Testen hevdes av de fleste katolske og protestantiske teologer, ikke å være fundert alene på Guds Ord.

Treenighetens far

Begynnelsen til den kristne læren om at Faderen og Sønnen er èn i stedet for ett i alt.

En lite omtalt teolog fra kristenhetens begynnelse, Gregorios fra Nazianz, kan vise seg å ha spilt en helt sentral rolle i utarbeidelsen av en guddomsforståelse som var en sammen-smeltning av jødisk-kristne tradisjoner med gresk tenkning. Det ser ut til at Gregorios fikk stor betydning allerede i sen-antikken, og blir i øst ansett som en av grunnleggerne av den ortodokse teologi.

Norsk grunnforskning
I et forsøk på å fylle inn blanke områder av den tidlige kirkehistorien, har senter for grunnforskning headhuntet Tomas Hägg og Jostein Børtnes fra Institutt for klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap, til et ettårig opphold i vitenskapsakademiet. Der skal de “stenges inne” i 365 dager, og får anledning til å fordype seg i skriftene til den nesten mystiske Gregorios fra Nazianz, kalt treenighetens far.

Deres forskning må nødvendigvis begynne på 300-tallet, det århundret kristendommen først ble tillatt og deretter forfremmet til statsreligion, etter at keiser Konstantin i 320-årene hadde flyttet hovedstaten fra Rom til Konstantinopel, som var den nye byen ved Bosporos. Skal vi til fulle forstå treenighetslærens røtter, og da mener vi prosessen som gjorde denne guddomsideen tilgjengelig for keiser Konstantin på kirkemøtet i Nikea i 325, må vi kjenne til denne ideologiens bakgrunnen og opprinnelse.

300-tallet var preget av uroligheter og teologisk tautrekning. De to hovedtemaene som de lærde teologene både debatterte, kranglet og sloss om, var kirkens framtidige organisasjon (struktur og hierarki), og ikke minst forholdet mellom Faderen og Sønnen i den kristne guddomsforståelsen.

De ortodokse
De som i ettertid aksepterte majoritets-definisjonen, som ble vedtatt etter intens debatt, politisk press og ikke få trusler fra den hedenske keiser Konstantin, kalte seg selv ortodokse (som betyr rettroende). Denne selverklæringen sier selvfølgelig ikke noe om lærens forhold til Bibelen, men hadde uten tvil en manipulerende psykologisk virkning. De som var uenige med de ortodokse, aksepterte ikke at Faderen og Sønnen var èn, men hevdet at de var ett i alt.

Tre nøkkelteologer
Fra Kappadokia i Lilleasia, dukker tre teologer opp på historiens arena, og de får uten tvil en avgjørende betydning for det som etter hvert ble kalt den ortodokse gudslæren. De tre var Basileios den store, hans bror Gregorios fra Nyssa og deres felles venn, den alt omtalte Gregorios fra Nazianz. Disse tre teologene trakk seg mer eller mindre bort fra verden, for å gruble over Guds vesen. Gregorios beskriver selv hvordan han prøvde å trekke seg tilbake til et gods i Kappedokia, for å unngå det vanlige livets larm og gjøremål. Han ville, skriver han, stenge ute alle sanseinntrykk, stille seg utenfor kjødet og la sinnet favne hvem Gud er.

Religionsblanding
Vi behøver ikke gjette oss fram til hva som var disse tre kappadokiske kirkefederenes mål og oppgave. De skriver selv at de ønsket; å bruke sine retoriske og filosofiske kunnskaper i et bevisst forsøk på å forene den jødiske-kristne tradisjon med gresk tenkning. Det er viktig å poengtere at de selv skriver at dette var deres selvutnevnte mandat, oppgave og kall. Vi gjentar denne viktige setningen:

De ønsket å forene den jødisk-kristne tradisjon med gresk tenkning, og på den måten, for all ettertid, å definere kristenhetens guddomsforståelse.

Det var fruktene av deres økumeniske religionsblanding, som ble lagt i den hedenske keiser Konstantins fang på kirkemøtet i Nikea, og som der ble presset gjennom som den kristne religionens treenighetslære.

I år 281 ble Gregorios fra Nazianz utnevnt som biskop, etter at hans veltalende forkynnelse hadde fått mye av æren for at treenighetslærens tvilere ble nedkjempet. Imidleretid møtte han mye teologisk motstand, og han ble avsatt igjen ikke lenge etter sin utnevnelse. Det er kjent at Gregorios kjempet en intens kirkepolitisk kamp, for å få gehør for sin ideologiske og terminologiske mikstur av jødedom, kristendom og gresk filosofi, men han kjempet også en tøff kamp med seg selv.

Gregorios personlige kamp
Tidlig i kirkehistorien ble kirkefedrene alltid framstilt som helstøpte teologiske helteskikkelser som levde 100% med Herren, og kunne kanoniseres til helgener uten særlig debatt. Forskeren Jostein Børtnes, den ene av de tre nutidsforskerne som skal prøve å bevege seg bak kulissene, hva denne teologen angår, røper at treenighetens far nok ikke var så integrert som mange har antatt, og beskriver en mann med et splittet sinn og store psykologiske kompleksiteter. Det var altså denne mannen som utarbeidet gudsforståelsen som forenet Skrift og gresk filosofi, og som er blitt et både katolsk og protestantisk trosfundament.

Messianske jøder, men også andre troende som aksepterer at Bibelens virkelig er Guds Ord, opplever ikke at gresk filosofi har mye å tilby når kristenhetens Gud skal defineres. Derfor har de vanskeligheter med å forstå at den ène og sanne Gud, Faderen og hans enbårne Sønn, Jesus Kristus, og Guds Ånd, alle er ulike gudeelementer eller hypostaser som ble til fra en felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans.

Vi ser fram til sluttresultatet av forskernes arbeid med å kartlegge hva som egentlig fant sted når mennesker ikke lenger fant Bibelens omtale av Gud tilfredsstillende, men skulle prøve å forme ham med ord og ideer som var tilpasset datidens hedenske guddomsideer.

(Sitater fra Gregorios’ dikt og taler er tidligere oversatt av Jostein Børtnes i verket ”Gregorios fra Nazianz, kappadokier og athener,

www.forskning.no/Artikler 2002/september/1031126646.78)

Nytt fra Istanbul, 27. november 2004

Hundrevis av trofaste Gresk Ortodokse kristne var på lørdag samlet i en liten katedral i Istanbul, for å feire at et relikvium, som ble stjålet av korsfarerne 800 år tidligere, og har vært i Vatikanets besittelse siden da, ble levert tilbake. Det dreier seg om rester av helgenen Gregory av Nazianze og helgenen John Chrysostom.

Bartholomew I, den økumeniske ortodokse patriarken i Konstantinopel, hadde tidligere vært i Roma og mottatt relikviet, som ble overlevert ham av paven selv. Det er kjent at nåværende pave lenge har søkt å bygge broer mellom Vatikanet og den ortodokse kirke. Det ble imidlertid spesifisert fra Vatikanet, at tilbakeleveringen ikke representerte en unnskyldning for at den katolske kirke stjal relikviene av Gregorios, men at det var en gest som kunne bringe de to kirkesamfunnene nærmere hverandre.

Del 4

Svært få kristne har tenkt gjennom paradokset

som oppstår hvis vi skal tro både på de katolske kirkemøtenes treenighetslære (tre navngitte og likestilte guddommelige enheter eller entiteter, som likevel ikke er tre, men tilsammen er èn) og samtidig tro Bibelens beskrivelse av at Jesus var Guds

(altså Gud Faders) enbårne Sønn og ikke sin egen Sønn.

Den enbårne Sønn

I Joh. 3,16 står det: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne. Hvem var det Gud (Faderen) sendte og hva var forholdet mellom Faderen som sendte og han som ble sendt? Ga Gud Fader sin Sønn? Ga Gud Den Hellige Ånd sin Sønn? Ga Sønnen, som i den katolske treenighetslæren kalles den ène og sanne Gud, sin Sønn? Spørsmålene blir selvfølgelig meningsløse, men den reduserte meningen skapes ikke av Bibelens innhold, men kommer rett ut av kirkemøtenes definisjon. Sønnen kan ikke være Guden som ga sin Sønn og det samme kan sies om Ånden. Det var den ène og sanne Gud, som Bibelen definerer som Faderen, som elsket så høyt at han gav sin enbårne Sønn.

Vi merker oss at Den katolske kirke forklarer det absurde, uforståelige og ulogiske i ordvalget som er benyttet når treenighetslæren skal forklares, med at det er et uforståelig guddommelig mysterium ingen kan fatte. Men saken er jo den at det mystiske, uforståelige, ulogiske og absurde ikke kommer fra hvordan Bibelen forklarer guddommen, men nettopp fra de ordene de katolske kirkemøtene benytter når treenighetslæren skal forklares.

At inkarnasjonen og evigheten er godt utenfor vår fatteevne, er greit å akseptere, men treenighetslærens mystikk og uforståelighet, kommer imidlertid fra begrepene som er lånt fra den hellenistiske filosofien og fra de hedenske gudeframstillingene.

Fem steder i Bibelen er uttrykket enbårne Sønn benyttet om Jesus, Joh. 1,14,18. 3,16, 18. 1. Joh. 4,9. Ordet enbårne, kommer fra mônôgênês som igjen er satt sammen av mônôs som betyr èn eller ène og ginômai som betyr bli til, forårsake en eksistens eller generere. Begrepet enbårne Sønn er ikke et uttrykk som er produsert av bibelselskapene, det er den greske oversettelsen av hva Faderen selv kalte Jesus da han ble døpt, Matt. 3,17.

Selv kalte også Jesus seg selv flere ganger Guds Sønn. Gud visste meget godt hvilke assosiasjoner og hvilken forståelse ordeneenbårne Sønn ville produsere hos alle som til alle tider kom til å lese Skriften. Gud kjente selvfølgelig meget godt til Sønnens identitet og det gjorde Jesus selv også.

Gregorius fra Nazians var en av

treenighetens største forkjempere.
Han blir regnet som en av grunnleggerne i ortodoks teologi. Han kom fra Kappadokia i Tyrkia. Han studerte i Aten, og fikk en klassisk gresk topputdannelse. Hans teologiske skrifter blir sett på som de avgjørende premissleverandørene for kristendommens utvikling. Et sentralt tema er treenigheten. Han brukte bevisst sine retoriske og filosofiske kunnskaper og i hans verker finner man bevisste forsøk på å forene den jødiske tradisjon med gresk tenkning (Forskning.no).

Benyttet Gud Fader ordet Sønn bare for å indikere hvilke gode, nære og familiære følelser han hadde for Guden som var med-Gud sammen med ham? Prøver Faderen her å forvirre eller opplyse oss? Hvis Gud ønsker at vi skal tenke på Jesus som hans enbårne Sønn, er vi da forpliktet til å legge bort denne detaljerte beskrivelsen, for å tilfredsstille de omtalte katolske kirkemøtene, og i stedet forstå det slik at Gud ikke ga sin enbårne Sønn, men at han ga en annen del av den ène og sanne Gud, som han selv også var en del av?

Skal vi videre forstå det slik at ingen vanlig troende, som leser Bibelen og ber om lys og veiledning, har mulighet til å forstå hva Gud prøver å si ved å benytte ordet enbårne? Er det i stedet slik at Herren valgte å kommunisere sin vilje og mening, ved å gi guddommelig lys til en politisk motivert hedensk romersk keiser, og at han etter hvert lot begreper fra hedenske religioner hjelpe katolske biskoper til å å forstå at enbårne Sønn likevel ikke betyr Guds enbårne Sønn, men Sønnen som er like mye den eneste sanne Gud som Gud Faderen selv?

For å unngå å måtte forholde seg til det problematiske ordet enbårne, som jo kunne skape komplikasjoner når den ène og sanne Guds enbårne samtidig ble erklært å være den ène og sanne Gud, valgte kirkemøtet i Nikea å si at Sønnen, som altså var den ène Gud, var / ble enbåren ved en evig og vedvarende prosess som ikke hadde noe begynnelse eller avslutning.

At denne erklæringen ikke på noen måte forekommer verken intelligent eller skriftlojal, ble faktisk ikke opplevd som et problem, for vi har her å gjøre med en tid og et ideologisk miljø, hvor mystikk sto over logikk og hvor presteskapet kunne kreere sannhet grunnet sin opphøyde posisjon i et kirkesystem. De katolske Columbus Ridderer, bar på sine bannere ordene at Gud Jesus ble født i en aldri avsluttet handling fra Gud Fader. Ordene som ble valgt kan virke absurde for de av oss som klarer oss med Bibelen, og ikke behøver kirkemøtene for å ha et ryddig forhold til Faderen og Sønnen, men vi har forståelse for at Bibelens vitnesbyrd på ett eller annet vis måtte tilpasses teologenes erklæringer.

Når Bibelen i 1. Kor. 11,3 påstår at Kristus er enhver manns hode ... men Gud er Kristi hode, forteller kirkemøtene oss at Gud Fader og Gud Jesus begge er like mye Gud og ingen kan være hode til den andre. Når Bibelen i 1. Tim. 2,5 lærer at det kun er èn Gud, og (i tillegg til ham) kun er èn mellommann, erklærer kirkemøtene at denne ène Gud, består av tre adskilte enheter av en felles gudesubstans eller gudemasse, som gjør at alle tre likevel ikke er tre, men kan kalles den ène Gud uttrykt i tre like gudeelementer.

Og vi kan legge til at siden mellommannen Jesus er erklært å være like mye den ène Gud som Gud Fader, kan han vanskelig også være mellommann mellom mennesker og seg selv som Gud.

Den logiske og praktiske konsekvensen av denne endringen, er selvfølgelig at Sønnens mor, Maria, etter hvert ble guddommeliggjort av et annet kirkemøte, og delegert oppgaven som mellommann eller brobygger som Sønnen ikke lenger kunne fylle. Skal bibeltroende værer slavebunnet av dette meningsløse og ulogiske vrøvlet for å bli akseptert i det gode økumeniske fellesskapet, og risikere å motta sektstemplet ved å holde seg til Guds Ord i stedet for hedensk gresk filosofi? Det ser slik ut.

Kanskje dette også er grunnen til at kirkesamfunn, som tidligere hadde en klar bibelsk forståelse og forkynnelse av guddommen, senere er blitt invitert, presset eller truet til å forlate Bibelens lære, og i stedet akseptere den hedenske utgaven av gudeforståelsen? Hvem har vel lyst til å havne i en så prekær og utsatt posisjon, at de må bli stående på Guds sannhet, når alle andre bøyer seg for et hedensk gudebilde? Man kan risikere å bli lite populære og miste ortodoks anseelse og velvilje for slikt.

Hvis vi skal forestille oss begrepet enbårne i lys av den katolske treenigheten, måtte Gud Fader og Gud Jesus engang ha bestemt seg for at Gud Jesus i tid skulle spille en rolle som Gud Faders Sønn.

Dersom Han ikke kom som menneske, kunne han selvfølgelig ikke dø, for Gud kan aldri dø. Følgelig kunne ikke Gud Jesus virkelig dø på korset og det var da heller ikke noen reell risiko for Gud Fader å gi Gud Jesus som sonoffer. Det ville blitt et teknisk rollespill og utfallet ville vært absolutt forutsigbart. Gud Jesus kunne ikke fristes, og han kunne ikke dø. Den frelsesplanen som er omtalt i Guds eget Ord, synes å ha en ganske annen ramme.

Den logiske og praktiske konsekvensen av denne endringen, er selvfølgelig at sønnens mor, Maria etter hvert blir guddommeliggjort

Del 5

• Treenighetslærens definisjon av Gud Fader, usynliggjør den allmektiges plass, rolle og funksjon.
• Treenighetslærens definisjon av Kristus, fratar de kristne en mellommann mellom den ene og sanne Gud og mennesket, og legger det teologiske grunnlaget for at Jesu mor, Maria, ble utpekt som medfrelser.

I Mariakirken i Nazaret fremmes Maria som mellommann mellom mennesket og Gud (Jesus). Med innskriften “Mediatrix” (mellommann) til ære for Maria.

Trolig har ikke så mange som èn av hundre troende gjort et forsøk på å studere hva som er involvert i treenighetslæren. Ureflektert antar de at troen på dette dogmet er en nødvendig betingelse for å kunne kalles kristen ortodoks (altså rettroende). Hvis du spør et vanlig menighetsmedlem om hva denne læren innebærer, vil svaret sannsynligvis bli enkelt og lite gjennomtenkt. Du vil få høre at treenighetslæren hevder at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, både tilsammen og hver for seg, utgjør det kollektive fenomenet Bibelen kaller den allmektige Gud.

Svaret røper selvfølgelig at de verken er kjent med innholdet i treenighetslæren eller det gamle og nye testamentets budskap om hvem den allmektige Gud er. Vi har møtt mange som absolutt tror på alt det Bibelen lærer om Faderen, Sønnen og Guds Hellige Ånd, men de vet ikke at treenighetslæren sier noe helt annet enn det de har forstått fra Guds Ord. Likevel føler de seg forpliktet til å akseptere denne læren, selv om de ikke vet hva det egentlig innebærer.

Alternativene
Under den kalde krigen, da forholdet mellom USA og tidligere Sovjet Unionen var labert, ble nesten en hver som kritiserte noe i amerikansk politikk, kalt kommunist. Ideen var at enten er du amerikansk kapitalist eller du er kommunist. Den samme uvitenheten synes å prege mange kristne når det kommer til treenighetslæren. Enten aksepterer du keiser Konstantins og de katolske kirkefedrenes definisjon av guddommen, eller du er en kjetter som blir plassert i samme bås som Arius eller Jehovas vitner.

Vi har valgt å holde oss til Bibelens lære om dette temaet, og må da si nei takk til både Konstantin, kirkefedrene, Arius og også til ideer vi ser at Jehovas Vitner kommuniserer i noen av sine skrifter, med hensyn til Jesu tilblivelse, plass og rolle. Men som alt nevnt, mange vet ikke at det finnes et bibelsk ståsted som utelukker samtlige nevnte synspunkter.

Den første menigheten
I apostelmenigheten og i tiden som umiddelbart fulgte, var det ingen debatt blant de troende om Faderens, Sønnens og Guds Ånds virke. Verken nytestamentet eller dokumenter fra den tidlige kirkehistorien, inneholder indikasjoner som påviser at dette temaet ble debattert. Et begynnende problem ble etter hvert synlig når det gjaldt påvirkningen fra visse gnostiske retninger, men denne diskusjonen dreide seg mer om Jesu natur, enn om en forståelse av guddommen.

Fra den postapostoliske periode, (ca. år 90-140 e.Kr), finnes teologisk litteratur som bekrefter at de troende holdt seg nøye til den jødiske læren om at Gud er èn, og at denne ène Gud hadde en Sønn, som er mellommannen, Jesus Kristus. Det ble ikke gjort noen anstrengelse med å forklare, finne ut av eller definere Guds vesen. Ja det ble vektlagt at Guds vesen ikke var for oss mennesker å spekulere over. De innså at det Herren hadde åpenbart gjennom sine profeter, var det alle trengte å forholde seg til.

På samme måte var det tydeligvis nok for de første kristne, at Den Hellige Ånd representerte alt Faderen og Sønnen sto for. Denne samstemtheten var viktigere for dem, enn et forsøk på å finne ut hva Ånden var. Den samme ideologiske varsomheten som hindret jødene i å fantasere fram en menneskeprodusert beskrivelse av Guds vesen, hindret også de første kristne i å definere Guds Ånds vesen.

I sin avskjedstale til disiplene ga Kristus dem og oss en tilstrekkelig forklaring på hva talsmannen representerte, når han etter å ha sagt at hans Far (Gud) skal elske dem som holder hans ord (bud), fortsetter med å si at vi (min Far, altså Gud, og jeg) skal komme til ham (til den som holder Guds bud) og ta bolig hos ham.

At talsmannen, Den Hellige Ånd, Guds og Kristi Ånd, med det menneskelige språks begrensninger i møte med den uforklarte guddommen, kunne omtales som et individ eller en person, ble ikke opplevd som et problem for dem og burde heller ikke for oss. Ingen av de første kristne prøvde å lage utfyllende selvproduserte kommentarer eller forklaringer, som risikerte å dra inn elementer som ikke var åpenbart av Bibelen selv.

Treenighetslærens opphav
Som nevnt i tidligere i denne artikkel, ble det ideologiske forarbeidet til treenighetsdogmet, utarbeidet av Gregorios fra Nazianz, Basileios den store og hans bror Gregorios fra Nyssa. Disse tre teologifilosofene stengte seg som kjent inne i et kloster, for å kunne meditere og filosofere uforstyrret i tankenes verden. De ga seg selv oppgaven å definere guddommen for den kristne kirkens ettertid. Hva var de tre teologens mandat? Var det å studere skriftene for å kunne produsere en troserklæring om guddommen som samstemte med Guds åpenbaring og hver uttalelse i Guds Ord? Det ville vært et naturlig mål, ville det ikke? Nei, de hadde følgende erklærte agenda:

Å forene den jødisk-kristne tradisjon med gresk tenkning (les filosofi), og på den måten, for all ettertid, å definere kristenhetens guddomsforståelse.

Går det opp for deg hva du nettopp leste, og begriper du at dette er treenighetslærens begynnelse og idèramme? Ingen har i ettertid urettmessig beskyldt de tre filosofene for å ha hatt dette som mål. De skriver selv at det var planen. Hedensk gresk filosofi, blandet med jødisk / kristne elementer. Det og nettopp det var oppskriften, og det var dette blandingsproduktet (les: blandingsreligionen), som den hedenske keiser Konstantin hadde som utgangspunkt, og som han til tross for stor motstand, klarte å presse gjennom på kirkemøtet i Nikea.

Treenighetslæren er altså resultatet av at noen tidlige teologer, senere godt hjulpet av en hedensk romersk keiser, satte seg for å forstå og forklare Guds vesen. Jødene hadde i årtusener tatt avstand fra ethvert slikt forsøk. Alt vi har å holde oss til for å kjenne det vi trenger å vite, når det gjelder Gud, er hans Ord.

Noens forsøk på å hevde at både den ideologiske rammen og terminologien benyttet i treenighetsdogmet, ikke er influert av de hedenske religionenes gudelære, men fra et progressivt og frammadskridende evolusjonistisk dybdestudium av bibelen, viser at de har:

1. Et meget begrenset kjennskap til de hedenske religionenes gudsforklaring.
2. Et redusert innblikk i hvordan Skriften forklarer Gud, og;
3. At de er meget opptatt av å se den hedensk / katolske treenighetslæren akseptert av alle kristne.

Den forklaring som treenighetslæren tilbyr, var altså ikke en del av disiplenes og den første menighetens trosforståelse eller bekjennelse, men dukket opp etter et kirkemøte ca. 300 år senere. Da ble denne læren endelig formulert, og innlemmet i den romerske keiser Konstantins statsreligion. Hvorfor var det et behov nettopp da for å forklare Gud, når kristenheten lenge hadde klart seg med det Gud hadde åpenbart?

Et kompromiss
Debattene som raste innen kristenheten på den tiden var mange og tildels sammensatte. Noen teologers behov for å frata Jesus den menneskelighet han selv gjorde krav på da han ofte kalte seg selv Menneskesønnen, var uten tvil èn av grunnene til at han ble gjort til å være en tredjedel av det de kalte den opprinnelige gudesubstansen eller gudemassen.

En annen faktor var at mange av de hedningetroende, som Konstantin ønsket skulle ta imot den nye kristne statsreligionen, nektet plent å tilbe jødenes Gud. Det var to hovedgrunner.

1. Den hebraiske gudsforståelsen var fremmed for dem i forhold til triadguden de var vant til å tilbe i sin forrige religion.
2. Påvirkning fra tidens generelle og aksepterte antisemittiske holdninger.
   

Hvordan skulle så keiseren løse dette problemet? Han tenkte strategisk, og fikk også god hjelp til å prioritere saken, i og med at det allerede var blitt stridigheter mellom ideene til Arius og de som tok et annet standpunkt. Keiseren var mest opptatt av å ha fred og ro i sitt rike, ved å unngå ideologiske brytninger. Han løste det kinkige problemet på en snedig diplomatisk måte. Han innkalte til et kirkemøte, og presset gjennom at Bibelens guddomslære skulle formes på en slik måte at hedningenes pluralistiske gudsbegrep ble innlemmet i den kristne beskrivelsen.

Etter at det ble gjort, fant de nye hedningetroende at de nå mye lettere kunne relatere til den kristne guddommen, uten å måtte forholde seg til Israels Gud. En ikke uvesentlig del av keiserens politiske / teologiske motiv, var altså å bli kvitt Israels Gud, og det ble gjort ved utformingen av det vi i dag kaller treenighetsdogmet.

Hva var det ved den hebraiske gudsforståelsen som voldte problemer for de tidligere hedningene? Det var selvfølgelig den monoteistiske læren at Gud er èn. For dem dreide hele deres religiøse begrepsverden seg rundt samspillet mellom tre guder som utgjorde et gudeteam, hvor alle tre var både èn og samtidig tre.

Husgudene de hadde i sine hjem, og som de bar med seg på reiser, besto av en kropp med tre hoder. Det var utenkelig for dem å skjære av to av hodene på husguden, når de skulle bli kristne og akseptere Konstantins nye statsreligion. Men treenighetslæren ryddet opp i problemet, og lagde en grei og lettvint bro fra hedenskap til en hedensk-influert gudsforståelse.

En ny gudsforståelse
I samsvar med de hedenske gudetriadene, ble den kristne guddommen derfor utformet med uttrykk som:

En felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans, som tre like gudeelementer, eller gudehypostaser, nemlig Faderen, Sønnen og Ånden kom fra, (slik at de, på samme måte som tilfellet var for de greske gudetriadene, kunne kalles èn Gud som ikke var èn men tre og tre gudevesener som ikke var tre men èn.)

Hvis vi ikke hadde noe annet å forholde oss til i vår søken etter å kjenne guddommen, enn den romerske keiserens påtvungne definisjon, var vi alle litt hjelpeløse når det gjelder å forstå Gud. Men siden vi har Guds eget ord å referere til, stiller saken seg annerledes. Vi foreslår at menneskers meninger om Gud, enten ideene er hentet fra hedenske religioner, katolske kirkepolitiske synoder, eller bare synset fram via personlige grublerier, legges til side i møte med Skriftens egen forklaring.

I treenighetsdoktrinen møter vi en filosofisk forklaring av guddommen, som bl.a. gjør Den Hellige Ånd til et frittstående og selvstendig gudevesen. Ånden blir ikke framstilt som Guds og Kristi Ånd, som kommer fra Faderen og kan være hos de kristne som en veileder ved deres side, (talsmann) og lede dem til alt Faderen og Sønnen representerer. Treenighetens åndegud, er en gud som selv kan bestemme hva som er hans oppgave, misjon og måte å arbeide på, uten nødvendigvis å måtte reflektere det Faderen og Sønnen står for.

Enheten i treenighetslæren, som en kopi av de hedenske gudemodellene, er ikke en enhet i samstemthet og menings-harmoni, men en enhet som signaliserer at; alle tre har like mye guderett, gudemakt, gudekraft og gudeselvstendighet. De hedenske gudene, som var tre uten å være tre og èn uten å være èn, kunne til tider sloss seg imellom, men resultatet var alltid uavgjort, for de hadde alle samme kraft og makt og gudestatus.

Selv om en slik beskrivelse aldri er nedtegnet i kirkehistorien vedrørende treenigheten, er det viktig å forstå at definisjons-modellen er hentet fra en ideologi hvor det er vitalt at samtlige tre gudevesener har makt og mulighet til å kjøre sitt eget løp. Hva enn treenighetens gudeånd kommuniserer, må de troende akseptere det, for det kommer fra Gud. Budskapenes samstemthet med Bibelen ansees uvesentlig.

Original av John og Elin H. Berglund