søndag 23. oktober 2011

Hengiven karismatiker til den tredje vei

1958 var året. Det året jeg ble født, altså født inn i denne verden, i en katolsk familie som tilhørte middelklassen, i en liten by i USA, som het Nebraska.

Omkring 12 år senere, ble jeg født inn i en annen verden. Nei, jeg døde ikke og ble reinkarnert et eller annet sted. Jeg snakker 'billedlig' nå. Denne gangen ble jeg født inn i den karismatiske og fanatiske verden (under mine foreldres lederskap og innflytelse).

Som en del av min indoktrinering inn i denne nye verdenen, fikk jeg lært, at det neste skrittet i å vandre med Gud, var å bli fylt med eller døpt i Den Hellige Ånd, etter å ha blitt 'frelst'. Og beviset for, at du var nådd dit og var blitt døpt, var 'å tale i tunger'. Å tale i tunger var antakelig en overnaturlig evne, som ble gitt av Ånden, som i bunn og grunn, gav deg en direkte telefonlinje til Himmelen.

Hvis vi fortsetter ytterligere tolv år tilbake, ser vi, at jeg blir født ennå engang! Denne gangen inn i verden av karismatisk 'tjeneste', med høy profil. Jeg flyttet min familie til Tulsa i Oklahoma (USA), for å starte med å arbeide for 'Dave Roberson Ministries'. Dave Roberson var en høyt begavet, salvet (eller slik så det ut) og karismatisk (i begge betydninger) helbredelse og undervisnings evangelist, som jeg respekterte høyt. Hans undervisning dreide seg om 'tungetale' som den alt avgjørende og mest viktige åndelige gaven.

Dave angav at både hans salvede helbredelse- og undervisnings-tjeneste skyldtes tungetale. Ifølge ham, var 'tungetale' en brønn, hvorfra man kunne hente nesten alle andre åndelig ting. Det var nøkkelen til åndelig oppbyggelse. Det var nøkkelen til å forstå Guds hemmeligheter. Det var nøkkelen til å bygge deg selv opp, i din aller helligste tro. Det var nøkkelen til fremgang og en god helse. Det var døren til de andre 'gaver'. Det var nøkkelen til styrke i tjeneste. Det var nøkkelen til det mirakuløse, både i ditt personlige liv og tjeneste. Det var som jeg sa, bokstavelig talt, stort sett all ting. Det var perfekt ånds-inspirert bønn. Når du bad i tunger, bad du Guds perfekte vilje for ditt liv. Ved å overgi deg til 'Den Hellige Ånd', igjennom å be i tunger, så kunne du være sikker på, at du ikke ba i vantro eller på noen måte imot Guds vilje. Du kunne være sikker på, at alle dine bønner ble besvart, fordi Den Hellige Ånd kjente fullstendig Faderens sinn og Han ville inspirere deg, til å be i perfekt overensstemmelse med det. Selvfølgelig ledet alt dette til fullstendig fred. Hva mer kunne en person be om, enn at Guds perfekte vilje måtte skje for ditt liv?

Ut over alle disse personlige goder, som kunne utledes ved å be i tunger, så var tungetale også den mest effektive måten, å be for, og gå i forbønn for andre. Ennå engang, Den Hellige Ånd visste best hva de andres behov var, og du kunne stole på Ham, å ikke å be feil.

Nå, som den hengivne og sultne (og utrolig naiv og usikker) disippel som jeg var – altså sulten for god helse, rikdom, makt og resten av Guds materielle velsignelser – bad jeg i tunger hele tiden. Jeg bad i tunger mens jeg gikk, mens jeg satt, når jeg arbeidde og når jeg spilte. Jeg bad så meget i tunger, at min hustru noen ganger om morgenen fortalte meg, at hun hørte meg be i tunger, mens jeg sov. Som Apostelen Paulus, ba/talte jeg i tunger mer ”enn noen av dere” (1 Kor 14,18).

Når jeg kunne, kombinerte jeg det med faste, fordi, ifølge Dave, var kombinasjonen av de to (å be i tunger og faste) det ultimative i å frigjøre din tro og drepe ditt kjød. Det var den ultimative kombinasjon for å komme nærmere Gud.

Ennå engang, jeg var meget naiv og godtroende, som du sikkert har oppdaget nå. Så naiv, at jeg aldri stilte spørsmål til noe av det og jeg drømte aldri noensinne om, at noe av det ville vise seg, å være annet enn sant. Jeg var fullstendig solgt.

La oss gå ytterligere 5 år tilbake. Nå var jeg kommet meget tett på Dave. Jeg reiste med ham i stort omfang. Jeg fungerte som hans personlige følgesvenn. Jeg ble hans fortrolige venn. Jeg er involvert i å håndtere tjenestens anliggender.

Men på tross av min nærhet til Dave, utvikler det seg en krise. Jeg blir dødstrett av noe av de tingene som foregår i tjenesten – nemlig den måten bestemte folk oppførte seg på – og jeg sier opp. Det var et dristig trekk, for jeg hadde ikke andre steder å gå hen. Jeg hadde ingen utdannelse, ei heller oppsparing. Jeg hadde ingenting. Og jeg hadde en familie å sørge for. Men jeg tenkte (igjen, meget naivt), at jeg kunne dra hjem og så bare begynne å be i tunger og faste og så ville Gud ta seg av det hele. Jeg tenkte for meg selv, ”Hvorfor finne meg i all denne nonsens, når jeg kan gå hjem og be (i tunger) og faste inntil Gud dukker opp og gir meg min egen tjeneste?!”
Så det var hva jeg gjorde. Jeg dro bokstavelig talt hjem og begynte å 'be' og faste. Jeg dedikerte meg totalt til det og forlot min families og min egen velferd på det. Igjen, vi hadde ikke noen oppsparing som var verdt å snakke om, ei heller noen annen innkomst. Jeg forventet at Gud dukket opp og gjorde et eller annet mirakuløst i våres liv.

Tre uker senere (det er korrekt, jeg sa 'uker'), kunne jeg se, at det eneste som ble utrettet, var at jeg sultet meg selv ihjel. Jeg gikk fra ca. 68 kilo til 57 kilo. Jeg var skinn og ben! Jeg så ut som om jeg var fra Auschwitz. Gud var ikke dukket opp, som jeg hadde forventet (tilsynelatende var han ikke så imponert) og jeg begynte å bli desperat.

I min desperasjon stoppet jeg i noen grad, med å 'be i tunger' og ropte på Herren. Jeg begynte å vende meg mer til min Bibel og ba forstandig (Er der reelt noen annen måte??) Jeg leste meget fra Salmenes Bok og utbrøt som David: ”kun det lengter jeg etter: Å bo i Herrens hus, ... Herre,KOM MEG TIL HJELP!” (SAL 27,4 & 30,11)

På en eller annen måte begynte Herren, å komme igjennom til meg. Han begynte å åpne mine øyne (med mitt samvirke) og åpenbare for meg, mitt ondskapsfulle (selviske) hjerte og hensikt. Jeg begynte å se hvor selvisk og stolt jeg var. Jeg begynte å se mine motiver. Jeg ønsket salvelsen, sant nok, men kun på grunn av ALL DEN BERØMMELSE OG RIKDOM SOM FØLGER MED DEN! Basalt sett prøvde jeg, å bruke Gud som et middel, til å tjene mine egne selviske mål (frem for å ha det mål, å tjene Ham). Wow! For en måte jeg hadde bedradd meg selv på, til å tro at jeg var noe åndelig! (Men jeg hadde fått masser av hjelp. Det meste av det jeg hadde fått lært,hjalp meg i mitt selvbedrag. Min doktrinære diett inntil da, avfødte kun selviskhet og grådighet, frem for å drepe det, som god doktrine bør gjøre).

På dette sted i historien, vil jeg gjerne introdusere et utdrag fra Robert Ringer, som George Otis siterer i hans bok ”Den Gud de aldri kjente”:

Simpel resonnement viser, at du må ta hensyn til andres interesser, for å nå dine mål. Dine medmennesker representerer potensielle verdier for deg, i forbindelse med dine forretnings - messige og personlige relasjoner. Og det rasjonelle individet forstår, at for å høste disse verdiene, så må han være villig til å oppfylle bestemte behov hos andre. På det viset, er det mest rasjonelle selviske individ også den mest 'givende' person.” (Robert J. Ringer, Looking Out For #1, quoted by George Otis, Jr., in "The God They Never Knew").

Og hvis det er noe som beskriver meg opp til dette punktet i mitt liv, så er det dette. Åh ja, utad var jeg en flink, hardtarbeidende person. Men inn i, var jeg så selvisk, som dagen er lang. Og da Herren åpenbarte dette for meg, begynte jeg å vri meg i mental pine og smerte – i samvittighetsnag, anger og sorg.

Og det var ikke noe, som jeg hurtig ville igjennom. Det var ikke en sak hvor jeg bare skjødesløst ville si ”Herre, jeg har syndet, tilgi meg” og så gå videre. Nei det var meget seriøst, til en forandring. Jeg så hvordan jeg hadde bedrøvet og krenket Gud og hvordan jeg hadde søkt å bruke Ham, og jeg ville la Ham vite hvor oppriktig lei av det jeg var. Jeg ønsket å la min synds heslighet presse mot mitt sinn, inntil jeg var fullstendig syk av meg selv og den måten jeg hadde levd på. Jeg ønsket å se synd og i særdeleshet min synd, på den måten Gud så min synd på. Jeg ønsket Hans tanker festnet hardt til mitt sinn, så at synd ville bli en stank for meg, som den var for Ham. Med det formål, at jeg ville holde opp med å henfalle til den. Jeg ønsket også å tenke på min rettferdige straff pga. min synd.

Det er vanskelig for meg å huske hvor lang tid, jeg befant meg i denne tilstanden. Jeg ønsker å si, at det var et par dager, men jeg er ikke sikker. Uansett hvor lang tid, så kulminerte det hele i, at jeg fant meg selv ved foten av korset, hvor jeg angret mine synder og gav mitt liv til Gud, igjennom Jesus Kristus. Det er trist å si det, men jeg kan ikke huske (fordi jeg tror det aldri fant sted), at noen som helst, på denne måten, brakte meg ansikt til ansikt med min synd – i alle mine år i det karismatiske vanviddet. Tvertimot, jeg ble ledet til å tro at jeg var et Guds barn, av den enkle årsak, at jeg 'talte i tunger'. For en forferdelig doktrine. Den kunne enkelt ha sendt meg i Helvete, dog ville jeg ikke kunne bebreide noen andre enn meg selv. Jeg hadde bedradd meg selv. Nåvel, tilbake til historien ...

På dette tidspunktet (altså det punkt hvor jeg på ekte vis hadde omvendt meg og satt min lit til Kristus), skjedde det noe fantastisk. Jeg følte at Den Hellige Ånd steg ned på meg som en moder høne, ”Han dekker deg med sine fjær” (Sal 91). Så meget av det jeg hadde lest om i Salmenes Bok, ble plutselig levende og betød noe for meg. ”En dag i dine tempelgårder er bedre enn tusen ellers. Å stå ved terskelen til Guds hus er bedre enn å bo i telt med gudløse” (Sal 84,11). ”Herren er min klippe, min borg, min befrier, min Gud ..., som jeg tar min tilflukt til” (Sal 18,3).

For første gang i mitt liv kjente jeg til hva”fred, som overgår all forstand” (Fil 4,7) var. Den fullstendig perfekte freden, den mest beroligende og trøstende freden, kom plutselig over meg, som en sky, og fulgte meg overalt hvor jeg gikk.

Og for første gang i mitt liv følte jeg meg som et barn.

Inntil dette øyeblikket, hadde mitt liv konstant vært fylt av enten bekymringer om fremtiden eller ergrelse over fortiden. Jeg hadde aldri hatt det fredfylte sinnet til å kunne nyte øyeblikket. Jeg hadde aldri kjent til hva det betød å ”stoppe opp og dufte til rosene”. Jeg strebet alltid, konkurrerte alltid, og ønsket alltid. Nå, for første gang i mitt liv, var jeg et barn (HANS barn), et tilfreds barn, med en Fader, som jeg visste elsket meg, og som ville ta seg fullstendig av meg. All min usikkerhet, all min frykt, all min ønsketenkning om hva jeg kunne ha blitt, forduftet. Jeg hadde fred og tilfredshet, fordi jeg var fullstendig overgitt til Ham. Der var intet annet jeg hadde behov for. Min Fader var alt. Han var alt hva jeg hadde bruk for og lengtet etter. Ingenting i denne verdenen ville noensinne kunne tilfredsstille meg igjen.

Guds kjærlighet ble utgytt i mitt hjerte og fylte min sjel. Jeg var forelsket i alle. Kjærlighet for andre bare fløt ut av meg. Jeg oppdaget enda, at jeg ikke kunne se på en vakker kvinne med lystne tanker! Tanken om å gjøre noe slikt, var simpelthen avskyelig for meg. Jeg kunne kun se med kjærlighet og sympati.

Jeg kunne fortsette med å fortelle, om alle de forandringer som fant sted med meg, men siden det vil bli alt for mye, vil jeg gå videre. Dog, la meg tilføye dette: som resultat av og midt i denne åndelige oppvåkningen, befant jeg meg i det mest vidunderlige fellesskap med Gud. Jeg kunne nå gå i bønn og oppleve den mest vidunderlige stund av intelligent samvær med Ham. Jeg kunne lukke mine øyne, hvor som helst og når som helst og rette min oppmerksomhet mot Ham og oppleve dette vidunderlige fellesskapet. Hvis jeg fikk det for travelt og var avkreftet, gikk jeg bare i ene-rom og begynte å vente på Ham. Jeg lot mine strømmer av tanker falle til ro og fokuserte gradvist på Ham. Og når jeg begynte, å uttrykke mine tanker og helte mitt hjerte ut til Ham, svarte Han. Han gav mitt hjerte liv på ny med Hans kjærlighet og jeg ble styrket og forfrisket. Som David sa, ”Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen” (Klag 3,23). Han gav også mine tanker nytt liv, med visdom og forståelse, når jeg hadde spørsmål og problemer å kjempe med.

Etter denne åndelige oppvåkningen og transformasjon fant sted, fikk jeg muligheten for å komme tilbake og arbeide ved Daves tjeneste. Jeg tok imot tilbudet og jeg var meget takknemlig for det, fordi som jeg sa før, hadde jeg ikke andre måter å forsørge min familie på. Jeg slo fred med den personen jeg hadde problemer med og alt var såre godt. Selv om jeg visste, at tjenesten hadde sine problemer, følte jeg, at vi med Guds hjelp, kunne håndtere dem. (Jeg visste meget lite om, hva de- to neste årene ville bringe).

La meg stoppe opp på dette stedet og si, at jeg stadig trodde helhjertet på Daves undervisning og doktrine. Jeg trodde stadig, å 'be i tunger', var denne unike forordning fra Gud, til åndelig oppbyggelse. Men mine nylige opplevelser med Gud, berørte meg så dypt og gjennomgående, at jeg langsomt og nesten ubevisst, startet med å igjen overveie allting. Det føltes for meg som om, at mitt sinn bokstavelig talt var blitt vekket, som et resultat av Guds transformerende nærvær og fred.

Så her er hva som skjedde i løpet av de neste to årene: Min tilbakevendelse til arbeidet, falt sammen med, at Dave besluttet å leie et lokale, så han kunne begynne med å holde regelmessige lokale gudstjenester (i motsetning til konstant, å være på veien), så vel som regelmessige 'møter med forbønn'. Han kalte stedet 'Bønne-sentret'. Dave utpekte bestemte kvelder, som bønne -kvelder og begynte deretter, å preke et par av de andre kvelder, for å oppfordre dem som kom, til også å komme og be. Han ønsket å opprette en gruppe av forbønns-krigere. En bønne-kveld bestod simpelthen i, å komme og 'be i tunger' et par timer.

Så, mens jeg forsøkte å delta i disse bønne-møter og 'be i tunger', fant jeg, at jeg følte at jeg ikke 'kom noen vei'. Så jeg begynte simpelthen, å ty til å uttrykke (om enn i stillhet og til meg selv) mine tanker forstandig til Gud (igjen, er der noen annen måte?!). Og når som helst jeg gjorde det, opplevde jeg ennå engang dette herlige fellesskap, som jeg på det siste, var blitt vant til og som jeg nøt meget. Når jeg 'bad i tunger', var det som å tale til en vegg, men når jeg bad normalt, opplevde jeg ekte vidunderlig fellesskap.

For å gjøre en lang historie kort, denne 'konflikten' (som nå eksisterte mellom min doktrine og min opplevelse) fikk meg til å gå tilbake til Bibelen og se for meg selv, hva den hadde å si om 'tungetale' og omkring doktrinen 'å be i tunger for personlig oppbyggelse'. Igjennom to år leste jeg og igjenleste jeg (tusende ganger) disse passasjene (I SAMMENHENG), og bad Gud om å opplyse meg og gi meg en forståelse av hva de betød. Ennå engang, jeg hadde aldri noensinne forestilt meg, at noe slikt ville skje, men ved slutten av disse to årene, kulminerte mine tanker i den konklusjon, at Daves yndlings doktrine ikke fantes noen plass i Bibelen!
Den konklusjon hadde alvorlige potensielle konsekvenser for mitt liv. Hvordan kunne jeg fortsette med å arbeide for og støtte tjenesten, gitt at jeg nå var så uenig doktrinært? Hvordan ville jeg kunne forsørge min familie, hvis jeg sa opp? Jeg hadde et valg. Jeg kunne velge å gå på kompromiss, eller jeg kunne velge å bli en mann av prinsipp og sannhet. Hva ville jeg velge?

Jeg var i en høyt verdsatt posisjon. Jeg var Daves direkte/personlige assistent og betrodde. Jeg var hans partner. Jeg var en av administratorene. Jeg var ansvarlig for oppgavene med rådgivning (Daves 'bønne-senter' hadde på dette tidspunkt utviklet seg til en menighet). Jeg planlagde min egen arbeidstid. Jeg ble lønnet godt. Jeg hadde en ny bil og hus. Jeg hadde prestisje. Kort sagt, jeg hadde det HELE (fra et verdslig synspunkt). Og jeg kunne ha beholdt det hele, hvis jeg bare hadde bevart min forrige posisjon angående tungetale.

For å være ærlig, tenkte jeg ikke engang på, å gå på kompromiss. Jeg tenkte meg ikke om to ganger. Jeg ønsket mer enn noe annet, å være rett foran Gud. Jeg var likeglad om jeg så skulle bli hjemløs eller om jeg overhodet fikk noe å spise! Jeg ønsket fred med Gud og jeg ønsket å bevare den freden. Jeg visste at jeg måtte si opp og at jeg aldri kom tilbake igjen, fordi denne gangen gikk jeg på grunn av doktrinen og min samvittighet og ikke pga. følelsemessige årsaker. (Selvfølgelig begikk jeg i Daves og alle andres øyne, den utilgivelige synd. ”Hva?! Benekte tungetale?? Det svarer til å benekte Den Hellige Ånd! Hva er det i veien med deg?! Er du GAL?!”).

Her var jeg så, med kone og 4 barn (vi har nå 6), og intet til å forsørge dem med. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ingen annen trening, jeg kjente intet fag, jeg hadde ingen eksamens-grad!

Tja, hvordan vi overlevde er ikke den historien jeg vil fortelle om nå. (For å gjøre en lang historie kort, så tok Gud seg av oss. Vi gjennomgikk noe magre og ydmykende tider, men Gud tok seg stadig av oss. Den forvandling av mitt hjerte, som jeg hadde gjennomgått, hadde lagt et nytt fundament for mitt liv og forberedte meg til, å gå igjennom harde tider). Hva jeg vil gjøre nå, er å gå tilbake og gjennomgå mine tanker, som fant sted i løpet av de foregående to årene, og som ledet meg til å forsake den karismatiske 'tungetale'-doktrinen og til å bekjenne, at jeg hadde vært bedradd de siste 20 årene!

La oss hoppe ut i det.

En av de første tingene som fanget mitt nylig gjenopplivet tenkende sinn var, at hvis alt jeg hadde fått fortalt om 'tungetale' var sant, og hvis det å be i Ånden virkelig var synonymt med 'å be i tunger', hvorfor ville noen, så noensinne, be på noen annen måte?? Hvorfor ta risikoen og be kjødelig? (O.k., kanskje vil vi, i lydighet til andre deler av Skriften be ”med våres forstand”, ved anledning, men vi ville sannelig minimere det. Når alt kommer til alt, ønsker vi jo ikke, at våres sinn går i veien for Den Hellige Ånd!). Utfoldelsen av 'tungetale'-doktrinen, så sånn ut for meg, på det tidspunktet. Men det stemte ikke overens med mine nye erfaringer og det betød, at jeg skulle holde opp med dette midlet til vidunderlig åndelig fellesskap, som jeg hadde fått med Gud. Noe var bare ikke riktig.

Det neste som falt meg i øynene, var at, mens jeg gjennomleste disse kapitlene på nytt (kapittel 12 til 14 i Første Korinter brev), var at Paulus sa ”
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.” (1 Kor 13,1). Med andre ord, jeg lager bare støy, hvis jeg taler i tunger uten kjærlighet.

Dette gjorde opp med den idéen, jeg hadde fått lært, at du kunne be i tunger når som helst, selv når du var falt tilbake i synd og din kjærlighet til Gud var blitt kald og så ville Den Hellige Ånd 'oppbygge' deg og hjelpe deg til å 'drepe kjødet'. (En av Daves favoritt vers, var Rom 8,13: ”..., men hvis dere ved Åndens dreper kroppens gjerninger, skal dere leve”. Selvfølgelig gjorde Den Hellige Ånd dette igjennom å be i tunger!).

Det første vers i kapittel 13, fikk meg til å tenke, at den 'tungetale' folk praktiserer, ikke alltid var inspirert av Ånden, fordi jeg selv kjente folk som 'talte i tunger' og levde i seriøs synd på samme tid. Hvordan kunne Ånden inspirere tungetale, som ikke beløp seg til mer, enn en rungende malm og en klingende bjelle? Tja, du kan forestille deg mitt svar – Det kunne Han ikke. Jeg resonnerte at Den Hellige Ånd ikke var en som spilte sine ord. Det jeg mener er, at hvis Han forventer, at vi skal ”avlegge regnskap for ethvert tomt ord” (Matt 12,36), så ville han sannelig ikke selv, beskjeftige seg med tomme ord. ”Hva som er godt for gåsen, er godt for gasen”. Hvis ordene ikke gavner noe, hvis det kun er tomme ord, så var Den Hellige Ånd ikke involvert i det. Så det første (prøvende) skrittet jeg tok var, at all 'tungetale' ikke var ekte tungetale. (Argumentasjonen, som fikk meg til det punkt, har muligvis ikke vært fullstendig sammenhengende, men det var ikke desto mindre min konklusjon, og den var god). Med andre ord, ”alt som glimtet, var ikke gull”. Det var et stort skritt. Det var et kjempestort skritt. Men jeg var likeglad. På det tidspunktet, var jeg mer sulten etter sannheten, enn jeg var etter å ha rett. (Det er en egenskap, som karakteriserer alle sanne kristne).

Det neste logiske skritt var å spørre, ”O.k. hvis all tungetale ikke er ekte tungetale, hvordan skjelner en person så mellom de to? Hva er kjennetegnet for ekte tungetale? Hva er det som gjør pinsebevegelsens eller karismatisk tungetale forskjellig fra f.eks mormonernes tungetale?”

Vet du hva? Det var ingen som kunne svare meg. Det beste svar noen kunne gi meg, var å si at de stolte på en følelse de hadde, første gang de talte i tunger. De visste at det var av Gud, fordi de ikke på det tidspunkt, tenkte på tungetale og denne følelsen, kom bare over dem. (Så det måtte ha vært fra Gud). Andre sa at de tenkte på det, enda søkte det, og de visste bare, at det var av Gud, fordi de følte seg tilskyndet til å tale. ”Wow”, sa jeg til meg selv! ”Nå handler alt sammen om følelser! Hvilken forskjell er der mellom det og verdens filosofiske system?” Tja, jeg fortsatte med å lese og håpet at jeg ville finne svaret i Skriftene.

Det neste som falt meg i øynene, var hele sammenhengen i kapittel 14. I sammenhengen KORRIGERTE Paulus menigheten. Han kom ikke med positive instruksjoner til kirken, omhandlende en doktrine om bønn, i et for en selv og andre ukjent språk. Han konstruerte ikke en åpenlys doktrine om privat bønn, i en for en selv og andre uforståelig 'tungetale'. Privat bønn var ikke emnet. Han korrigerte uorden i den offentlige forsamling av kirken.

Dette styrket min tidligere konklusjon om at ikke all tungetale var inspirert. Hvis den tungetalen, som ble talt i Korinter-menigheten, var uordentlig, ville de ikke ha vært direkte inspirert av Ånden. Kan Ånden inspirere noe, som er i uorden.

Deretter måtte jeg stille meg selv det spørsmålet, hvilken natur hadde korinternes tungetale? Var det hedensk tungetale (noe hedenske grupper taler uforståelig vrøvl, ganske liksom moderne tungetalere gjør), som noe hevder? Det kunne ikke være saken, fordi jeg måtte tro at hvis det var tilfellet, så ville Paulus uten tvil ha fordømt det. Paulus ville ikke ha tillatt et hedensk ritual, å foregå i den kristne kirke. Og siden han godkjente tungetalen, så lenge, at der var en utlegger tilstede, så kunne det ikke ha vært hedensk eller demonisk tungetale. Hvilken tungetale, kunne det så ha vært?

Det neste jeg bemerket var, at jeg ikke kunne finne der hvor Paulus gjorde den alminnelige forskjellen, som pinsefolk/karismatikere gjør i dag, at noen tungetale, kun er til privat bruk, mens andre er til offentlig bruk (til å bli utlagt).

Jeg gikk baklengs til kapittel 12 og begynte å lese mer av sammenhengen. Jeg gjorde store øyne, da jeg så Paulus analogi med det menneskelige legeme. Hele legemet er ikke et øye eller en hånd eller et øre. Hvis det var – hvis det hele var et lem (altså, hvis alle hadde den samme gave), hvor ville legemet så være?! Jeg så at Kristi legeme, var et legeme bestående av forskjellige lemmer, ganske liksom det menneskelige legeme, og at hvert lem har en forskjellig gave eller formål eller funksjon!

”Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus.” (1 Kor 12,12).

Legemet består ikke av ett lem, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av kroppen. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av kroppen. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik han ville det. Hvis det hele var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange [forskjellige] lemmer, men bare ett legeme.(1 Kor 12,14-20).

”Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans [forskjellige]lemmer. (1 Kor 12,27).

”Vi har ett legeme, men mange lemmer, og alle lemmene har FORSKELLIGEFORSKELLIGE nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss ...” (Rom 12,4-6).

Og alle disse forskjellige gaver og funksjoner samarbeider om, å oppbygge hele legemet. De individuelle gaver er lagt i legemet for det felles gode (altså, alles gode), ikke for den enkelte.

oppgaver. 5 På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. 6 Vi har Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn.” (1 Kor 12,7).

(”Hmm”, sa jeg. ”Dette lar ikke mye plass tilbake til doktrinen, om en såkalt tungetale-gave til personlig/privat bruk”. Jeg vet det, jeg vet det, noe kan komme med det argument, at hvis du personlig blir oppbygget, så er du mer dugelig til, å være en velsignelse for legemet som helhet. Men Skriften antyder, at gaven i seg selv, er direkte gagnlig for legemet).
Mens jeg fortsatte min lesning (over flere måneder), fant jeg, at Paulus stilte det retoriske spørsmål i kapittel 12, vers 30: ”Kan alle tale i tunger?”. Det åpenlyse svar var NEI!! (”Hva?! Dette motsier alt, hva jeg hadde lært! Hvor vil han hen med, å antyde, at ikke alle taler i tunger?! Hvor vil han!”).

Moderne pinsefolk og karismatikere har for sedvane, å si, at Paulus her kun talte om dem, som var kalt til å tale i tunger offentlig. Ja, jeg er enig, det er åpenlyst hva Paulus taler om her – offentlig tjeneste. Men jeg kunne ikke finne der, hvor Paulus skjelnet mellom tungetale til offentlig bruk (eller tjeneste), og tungetale til privat bruk. Jeg kunne ikke finne noen plass, hvor Paulus modererte sin uttalelse og sa, ”imidlertid, taler alle i tunger i privat bønn” (eller, ”alle har – eller bør – ha tungetalens gave til privat bønn”). Det er der bare ikke. INTETSTEDS etablerer Paulus (eller noen annen nytestamentlig forfatter) en doktrine om, å be privat i en ny, ukjent og uforståelig for en selv og andre 'tungetale' – for noen som helst.

Jeg fortsatte med å lese – og be (forståelig), jeg ønsket desperat å begripe (forstå) naturen for den tungetale, som Paulus talte om og betydningen av bestemte utsagn, som Paulus kom med i kapitel 14, der historisk sett har vært brukt, som grunnlag for den moderne doktrinen.

Et eller annet tidspunkt i min vandring (jeg er ikke sikker på når, helt nøyaktig), ble jeg konfrontert med pinsebevegelsens og den karismatiske bevegelses (herefter PK's), definisjon av ”ånd”. PK definere ”ånd”, som en slags irrasjonell, overjordisk essens, eller aspekt av våres vesen, adskilt fra våres forstand, som Den Hellige Ånd kommuniserer 'tungetale' til, og som Den Hellige Ånd 'oppbygger'. Hvor de får dette fra, vet jeg ikke. Hvorfor jeg aksepterte det, vet jeg ikke. Sannsynligvis, fordi så meget av det jeg tenkte om Gud, på det tidspunkt, ikke gav noen mening, og jeg tenkte bare, at religion ikke skulle gi noen mening. (Hvor tok jeg feil. Kristendom er den mest fornuftige ting på jorden. Hvor om allting er, la oss vende tilbake til konseptet for 'ånd');

Ånden henviser til det indre, immaterielle, ultimative, rasjonelle, moralske, bevisste selv. Ånden er generelt alle disse ting. Det er selvsamme ting, som gjør mennesket, som er skapt i Guds bilde, til den skapning som han er. Ånden er sete for hans intelligens og personlighet. Det er det som gir hans sinn eksistens. Der er ikke noen sånn ting, som en kommunikasjons-kanal adskilt fra sinnet.

Ånd blir ofte brukt synonymt/ombyttelig med 'sjel' eller 'hjerte'. Å 'be' eller 'tale', med ånden, eller i Ånden, er ikke å be tankeløst eller uforståelig. Det er det eksakt motsatte! Se på Gud. Han er ånd – Han er ÅNDEN – og Han er det mest rasjonelle og intelligente Vesen i universet. Han er ren og skjær fornuft og intelligens. Og Han handler aldri uforståelig for Seg Selv.

Overvei 1 Korinterbrev 2,11:

”Hvem vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud”.

Min ånd kjenner mine tanker. Når min ånd ber, så er det meg, som (bevisst og forståelig) ber. Jeg vet hva min ånd ber, fordi min ånd er meg (med alle mine rasjonelle sanser).

Liksom, Guds ånd kjenner Guds tanker. Igjen, Gud er ånd, Han er ren ånd, og han er ikke tankeløs. Der fins ingen adskillelse av Hans sinn fra resten av Hans vesen.

Bønn blir aldri representert i Bibelen som værende tankeløst. (Det trosser definisjonen av bønn. Bønn er samtale med Gud. Hvordan kan vi samtale adskilt fra våres sinn?) Det utspringer alltid fra ånden (eller hjertet), hvilket er en gjennomgående del av våres intelligente og rasjonelle/moralske menneskelige natur. Bare å uttale ord, utgjør ikke bønn (for slett ikke å tale om uforståelige lyder). Hvis det var tilfellet, kunne jeg oppta min egen bønn på bånd, og så spille det igjen og igjen, så at jeg på den måte kunne be mer.

Å være i Ånden – å vandre i Ånden – er ikke å omgå eller tilsidesette sinnet. Det er å bruke sinnet ordentlig. Det er å vandre med våres sinn, under innflytelsen av og i underordning til, Guds Ånd. (Gud befaler oss å bruke sinnet – og å elske Ham med hele vårt sinn (hjerte) se 5 Mos 6,5 & 11,13, ikke å tilsidesette det). Sådan er det også med bønn i Ånden. Bønn i Ånden, er bønn ledet under innflytelse av og i underordning til Den Hellige Ånd.

Å be eller vandre i Ånden, er å tenke på de ting som er av Ånden. Moderne karismatisk 'tungetale' (kalt sånn med urette), gir ikke sinnet noe som helst å tenke på. Det er volapyk.

Her er noe kommentarer fra andre kilder angående emnet sjel versus ånd:

Fra boken Hvorfor vi tror av James H. Jauncey
Hva er sjelen?:
Udødelighet avhenger av eksistensen av sjelen. Lykkeligvis er der ikke noe problem med det. Sjelen er simpelthen det navn vi gir til den immaterielle del av oss selv og er i den forstand synonymt med 'ånd'.
Siden begge disse ordene blir brukt med forskjellige meninger i forskjellige sammenhenger i Bibelen, må vi være påpasselige. 'Sjel' kan henvise til liv eller følelsene, så vel som til vårt vesens ikke-materielle element. 'Ånd' kan henvise til sinnets holdning eller viljens makt og blir ofte brukt liksom ordet 'spøkelse' [ghost].
Fordi Jesus henviste til den to - foldige oppdeling av mennesket (legeme og sjel), og Paulus talte om en tre - foldig oppdeling (legeme, sjel og ånd), har noen antydet at der foreligger en motsigelse. Men der er ingen motsigelse. Sånne klassifikasjoner er kun for undervisningens fordels skyld og hadde ikke til hensikt, å være absolutte oppdelinger.
Der er ingen tvil om, at der finnes en ikke - materiell del av meg, min personlighet, kjærlighet, håp, frykt, kultur og sinn. Der er et essensielt 'meg', som har vart ved, igjennom en livstid av legemlig forandring. Vi kan ikke definere hvordan det er relatert til mitt legeme, eller mitt legeme til det, men det er der. Når vi gir det et navn, er det 'sjel' eller 'ånd'.
Spørsmålet om hvorvidt jeg har en sjel eller om jeg er en sjel, er akademisk. Begge kan være sanne, avhengig av hvordan vi ser det. Siden der er en ikke - materiell del i meg, kan jeg si, at jeg har den, men siden det er den eneste permanente del av meg, er jeg den. Sjelens udødelighet, betyr faktisk min udødelighet.”
Fra Blue Letter Bible:

d. Er der en bevisst og vesentlig forskjell mellom sjel og ånd her [Heb. 4:12]?

i. Der er en forskjell; ”Det Nye Testamentes bruk av pneuma for den menneskelige ånd, fokuserer på det åndelig aspekt av mennesket, f.eks. hans liv i relasjon til Gud, hvor psyche henviser til menneskets liv uansett hans åndelige erfaring, f.eks. hans liv i relasjon til seg selv, hans følelser og tanker. Der er en sterk motsetning mellom de to i Paulus teologi. (Guthrie)

ii. Dog, i denne passasjen, ”Forsøk på, å forklare [disse ord] på en psykologisk basis, er nytteløse. Det er et poetisk uttrykk og angir at ordet trenger igjennom, til det aller innerste av våres åndelige vesen, som et sverd skjærer igjennom legemets marg og ben. (Vincent)”

Her er noe flere av mine egne tanker:

Ordene ånd, sjel, hjerte og sinn, har alle en semantisk rekkevidde. Noen har en lengre, andre en kortere. Fra tid til annen kan de brukes synonymt. Andre ganger, brukes den ene frem for den annen, for å understreke et særlig aspekt/side av mennesket.

Basert på et bibelstudium, kan ordene bety:
Sinn: Tanker, intellekt, menneskets rasjonelle kapasitet.
Sjel: Hele menneskets personlighet, komplett med tanker, følelser, vilje,
intelligens og rasjonalitet etc.
Ånd: Enten synonymt med 'sjel', eller brukt som referanse til natur eller ulegemlig vesen.
Hjerte: Center for menneskets moralske struktur, komplett med vilje, intellekt og hengivenhet.
Håndteringen av den feilaktige karismatiske definisjon av 'ånd', var en hovedfaktor, i å fordrive den tåke som lå over mange av Paulus utsagn i kapittel 14.

Et annet problem som ble åpenlyst og som jeg ble nødt til å håndtere, var den måte hvor PK definerte legemets (kirkens) funksjon og Åndens individuelle 'gaver'. Ifølge dem, var alle 'Åndens gaver' overnaturlige gaver.

En venn foreslo meg at det muligvis ikke var tilfellet. Kanskje det ikke var alle 'gavene', som var overnaturlige, i det minste i samme betydning. Jeg undersøkte dette og se engang, Skriftens vitnesbyrd så ut til å understøtte dette. (Det faktum, at mirakuløse gjerninger ble opp ramset som en særlig gave i kapitel 12 vers 10 [KJV] antydet, at noe av de ting som foregår i legemet med hensyn til oppbyggelse og vekst av legemet selv, ikke er mirakuløse, igjen, i det minste i samme betydning.

Peter henviser til 'tjene' og 'tale'-'gaver' i 1 Pet 4,11. Paulus henviser til 'undervisnings', 'formaningens', 'gi' og 'forstander', 'gaver', samt den gave å 'øve barmhjertighet' i Rom 12,6-8. Er 'formaning', 'undervisning' og 'å gi' alle mirakuløse gaver? (Der kan henvises til andre eksempler fra det Gamle Testamente, om gaver/talenter, som Gud spesifikt sier, at Han plasserer i mennesker – gaver/talenter, som normalt ikke anses for å være 'mirakuløse').

Hvorfor, kan vi se, ved bare å ta et kikk på det selskap, som Paulus plasserer 'forskjellige slags tungetale' i, i slutten av kapitel 12: 'å hjelpe' og 'å lede'. Anser vi normalt disse, for å være 'Åndens overnaturlige gaver'? Det er dog i det selskap, Paulus plasserer 'forskjellige slags tungetale' i, som viktige gaver og funksjoner i Kristi legeme!

Selv kapitel 14 understøtter idéen om, at den 'tungetale' Paulus taler om, er menneskelige språk, lært på naturligvis. Se på vers 20 til 22, hvor Paulus henviser til israelittenes fienders 'tungetale' [Oversatt fra 'heteroglossos', fremmede tunger]. (Rent faktisk er der ikke bare tale om, at kapitlet understøtter, men meningen er åpenlys her. Og med sådan en åpenlys definisjon av 'tungetale', like midt i det omstridte kapittel, hvilken rett har vi så til å være tvetydige omkring uttrykket?).

Disse fiender kom, med deres 'fremmede' tungetale, imot israelittene, som Guds måte å dømme dem på, for deres synder. Og deres 'tungetale', var åpenlyst ikke overnaturlig. Det var deres normale, naturlige, morsmål.

Du vil også oppdage, at Paulus forteller medlemmene av kirken, som talte i tunger, at de ble nødt til å finne en tolk, ellers måtte de tie stille (1 Kor 14,27-28). Svar meg nå på dette, hvis Den Hellige Ånd var den direkte igangsetter, av denne tungetalen, ville Paulus så bli nødt til, å fortelle kirken, at de måtte finne en tolk til Den Hellige Ånd? Ville Den Hellige Ånd ikke vite det? Ville Den Hellige Ånd ikke vite, om der var en tolk tilstede? Ville Den Hellige Ånd ikke vite det, hvis han skulle gi utlegningen til en eller annen? (Bedre ennå, hvis Den Hellige Ånd ønsket å kommunisere med hele forsamlingen, og Han hadde for vane, å utdele nye språk, hvorfor gikk Han så den lange veien? Hvorfor inspirerte Han ikke bare beskjeden, i et kjent tungemål, til å begynne med? Jeg vet det, jeg vet det, noe vil argumentere for, at Den Hellige Ånd kan ha sine begrunnelser for, å gjøre det på den måte, som vi ikke kjenner til. F.eks. å få folk til å bruke deres tro, men allikevel, det gir ingen mening for meg.

Nei, ved en grundig gjennomgang av hele kapitlet – med det mål, å gi Paulus (for ikke å nevne Den Hellige Ånd, som inspirerte ham), nok respekt for, at hva han sa var sammenhengende, logisk og intelligent - er den eneste konklusjon, som gir meningen, for kapitlet som en helhet, at Paulus henvendte seg til folk, som talte deres eget morsmål, tungemål, som ingen andre forstod.

Dette vil jeg demonstrere om et øyeblikk, vet at ta et kikk på kapitlet, vers for vers. Men la meg først si et par ting mer.

Overvei de hedenske nasjoners flerspråklige kultur som en helhet. Ville den naturlige evne til, å tale mer enn et språk, ikke være meget verdifull og kunne bli brukt stort til oppbyggelse av Kristi legeme – da det ville bety, at de Gode Nyhetene om Frelsen i Jesus Kristus, kunne bli forkynt til flere mennesker? Var en av årsakene (hvis ikke hovedårsaken), til at Paulus ble valgt som en apostel (APOSTELEN– til den kolossal enorme hedenske befolkningen), at han på naturligvis, var så godt utdannet og kjente Skriftene? (Hvorfor brukte Gud ikke en eller annen overnaturlig måte, frem for en naturlig måte?) Hvem brukte Gud til, å skrive de fleste av brevene i det Nye Testamente? Var det ikke den normalt utdannede Paulus, som talte arameisk, gresk og hebraisk på naturligvis og hvem vet, hvor mange andre språk, eller var det en av de uutdannede fiskere?

Hvis tungetale, er den overnaturlige gaven, som alle påstår den er, hvordan kan det så være, at du aldri har hørt om noen, som noensinne er blitt begavet med den overnaturlige evne, i denne henseende, til det formålet, å evangelisere seriøst? Fra de tidlige kirkefedre, helt til våres tid, hører vi ikke om noe slikt. Det ser ut for meg, gitt at Gud ønsker å evangelisere verden, at hvis dette virkelig var gaven, som den postuleres å være, at en eller annen (i det minste én person), ville ha fremstått, i løpet av årene, som et eksempel og vitnesbyrd, på sånn en gave. Imidlertid finner vi ikke noe slikt vitnesbyrd.

Tvertimot, vi finner vitnesbyrd om tidlige pinsefolk, som trodde, at de på overnaturlig vis, kunne tale på andre nasjoners tungemål, som vendte skuffede hjem.

Ærlig talt, jeg tror at kirken har bommet, i stor utstrekning, når det kommer til forståelsen av Paulus kommentarer i 1 Korinterbrev 12-14, angående åndelige ting.

For det første, jeg tror vi har en tendens til, å ha en enkel definisjon av 'kirke'. Vi pleier å tenke på 'kirken', som en lokal forsamling innen for fire vegger, mens den sanne kirke, rent faktisk utgjøres, av alle sanne kristne, som lever på nåværende tidspunkt og de som noensinne har levd (og vil leve).
han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord ” (Ef 3,15).
Enhver sann kristen i Himmelen eller på jorden, er en del av kirken.

Så når Paulus sier: ”Gud satte i kirken først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale.” (1 Kor 12,28), taler han om kirken,SOM HELHET. Han sier ikke, at Gud setter alle disse forskjellige 'gaver', 'tjenester' og 'funksjoner' i enhver lokal kirke. De behøver enda ikke, alle sammen, å eksistere på jorden, på samme tid. Ta apostlene foreksempel. Jeg tror ikke at vi har apostler i alle generasjoner. Apostlene var fundamentet for kirken (se nedenstående vers). Når du bygger et hus, legger du så fundamentet (igjen), ved hvert stadie i byggeriet?
Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.” (Ef 2,19-20).
Hvorfor så korinter -menigheten hen til den fjerne Paulus, som en apostel, hvis de hadde deres egne bosettende apostler?

Selv om vi muligvis ikke har, 'noe med kraft til å gjøre mektige gjerninger [mirakler]' eller 'apostler' hos oss i dag (hypotetisk sett), drar vi som kirke, stadig vekk gavn av fortidige tjenester av denne natur, så vel som vi drar gavn av de tegn og under, som Gud forvoldte hos egypterne igjennom Moses. Vi drar stadig nytte av apostelen Paulus tjeneste, på en STOR måte.

Siden Kristi tid, har kirken dratt vidunderlig nytte, av de, som hadde evnen til å tale og oversette/tolke andre språk. Hvor ville vi vært i dag uten disse naturlige gavene? Jesus talte sannelig ikke på engelsk. (Litt senere, sier jeg mer om dette poenget, omkring, at alle 'gavene' er overnaturlige).

En annen misforståelse mange har omkring denne delen av Skriften, er at Paulus gav en endegyldig liste av alle 'Åndens gaver'. Det var ikke Paulus poeng. Hva med alle de 'gaver' jeg nevnte før, som vi finner i Rom 12 og 1 Pet 4? Hva med Ef 4 og de 'evangelist' og 'hyrde' gaver/tjenester?

Paulus poeng var simpelthen å vise, at der fantes en mangfoldighet i legemet og for å fortelle dem han skrev til, at alle gaver, og tjenester, og funksjoner, var viktige for kirken og skulle brukes på en måte, som oppbygget kirken.

En annen ting som overses, er det faktum, at Paulus ikke bare opp ramser en liste av 'gaver' i kapittel 12. Paulus sier ikke, ”Om Åndens gaver, brødre, ...” Ordet 'gaver' finnes ikke i grunnteksten. Det ble tilføyet av oversetterne. To andre steder, blir ordet, som her er oversatt 'Åndens', oversatt til 'åndelige TING' (1 Kor 2,13 & 9,11 – 1930-utgaven). Jeg mener, at dette ville ha vært en bedre oversettelse i dette tilfelle (dog innrømmer jeg, at jeg ikke er noen professor i gresk). Paulus taler om åndelige TING. Han taler om kirkens åndelige funksjon.

Paulus sier, ”... vil jeg ikke la være å gi dere kunnskap om dem. Dere vet at da dere var hedninger, ble dere revet med til de stumme avgudene og dratt hit og dit.” (1 Kor 12,1-2). Implikasjonen er, at Guds Ånd, har noe å SI, noe meningsfylt å si, (ikke volapyk, volapyk er like så gale, som de stumme avguder). Ånden 'virker' også, i motsetning til de stumme, døde, livløse avguder, fra deres fortid. Den Hellige Ånd benytter seg av forskjellige måter, metoder og tjenester, til å få spredt Guds Ord, men det er ultimativt Guds Ord, som vi lever av og blir oppbygget av.

Paulus fortsetter med uttrykkelig å si, at der er ”forskjell på nådegaver” (v. 4), ”forskjell på tjenester” (v. 5), og ”forskjell på kraftige gjerninger” (v. 6). Hvorfor har vi oversett 'tjenester' og 'gjerninger'?

'Tjenester' kommer fra det ord, som vi får våres ord 'menighets tjener' fra. Det henviser til service eller tjeneste. Det er det samme ord, brukt i Apg 6, i forbindelse med tjenesten av de syv velanskrevne menn ”fylt av ånd og visdom” (Apg 6,3). Vil du fortelle meg, at den tjeneste ikke var en manifestasjon av Ånden??

'Gjerninger' henviser til et 'arbeide'.

Så hva har vi? Vi har Paulus som med andre ord sier, at der er forskjellige slags (variasjoner) av gaver, forskjellige slags service eller tjeneste, og forskjellige måter å arbeide på (eller forskjellige måter Gud arbeider på). Så hvem skulle si, at 'forskjellige slags tungetale' nødvendigvis er en 'gave'. Sier Bibelen eksplisitt det, noen plass?

Det kunne simpelthen være en slags tjeneste eller service. Er 'å hjelpe' og 'å lede', ikke typer av service og tjeneste (altså, 'tjenester' i motsetning til 'gaver')? Er 'apostel'- og 'profet'-gjerningene ikke også tjenester, i motsetning til gaver? Igjen, disse 'tjenester' er det selskap, som Paulus opp remser 'forskjellige slags tungetale' i, nær slutten av kapittel 12. Hva med 'lærere'? Tenker vi normalt at lærere, er en overnaturlig gave?

Kan kirken, Kristi legeme, overleve alene på det mirakuløse og overnaturlige? Omfatter den ikke, en kombinasjon av mirakuløse og naturlige funksjoner og/eller tjenester? Det mente apostlene sannelig, da de bød folket, ”Brødre, velg nå ut blant dere sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven.” (ApG 6,3), til å ivareta den ”daglige utdeling [på græsk, diakonia]” (Apg 6,1). Det samme greske ord, 'diakoni', ses igjen i ”forskjell på tjenester” i 1 Kor 12,5. De anså denne 'utdeling', som en viktig og ja, enda en 'åndelig ting', siden de stilte som betingelse, at disse menn skulle være ”fylt av ånd og visdom” (ApG 6,3).

Jeg hevder, at det levende, åndende, fungerende Kristi legeme ER sammensatt av mange forskjellige lemmer (og gaver) – både naturlige og overnaturlige. Jeg hevder også, at ”forskjellige slags tungetale” (1 Kor 12,28), simpelthen henviser til anvendelsen, av forskjellige språk, av visse folk, som Gud setter i kirken – til kirkens gavn (ikke for noen enkeltpersons gode). Det er en tjeneste (eller en 'funksjon' eller service), som oppbygger Kristi legeme, ved å hjelpe til med, å bygge bro mellom folk med forskjellige språk. Det samme med hensyn til utlegningen av tungetale.

De uomtvistelig fakta er:

”Den internasjonale handels-by, Korint, fra oldtiden, hadde en meget usedvanlig beliggenhet – på den tynne landstripe, i det sentrale Grekenland, mellom de to meget større landmasser Nord Grekenland og Syd Grekenland og også mellom Adriaterhavet og det Ioniske Hav mod vest og det Egeiske Hav mod øst. Korints beliggenhet, var således meget lik Panama City i den nye verden – på den tynne Mellomamerikanske midjen, mellom de to kontinenter Nord Amerika og Syd Amerika, og også mellom Stillehavet mot vest og Atlanterhavet mot øst.

I det internasjonale handelsenter, Panama City, blir der i dag, regelmessig talt minst tyve forskjellige språk. Likeledes i det eldgamle Korint. Der måtte ingen, av de forskjellige fremmede språk, bli talt i løpet av gudstjenesten, i korinter menigheten – med mindre de ble oversatt. Hvis de ble brukt, så skulle disse fremmede språk, alltid oversettes til den korintiske dialekt – så at alle tilstedeværende kunne forstå, den beskjeden som ble gitt.

Ifølge de tidligst eksisterende kommentarer – dem fra år 185 e.Kr. av Irenaeus og fra år 190 e.Kr. av Clement fra Alexandria – var korintenes tungetale helt klart språklige (og derfor ikke ekstatiske). Det samme gjør seg gjeldende for Origenes, Eusebius, Athanasius, Gregor av Nazianz, Gregor av Nyssa, Basilios, Hilarius, Hieronymus, Chrysostomos, Epifanes, Augustin, Theodoret, Vincent, Leo, og Gregor den store. Likeså for Thomas Aquinas, Martin Luther, og John Calvin. Likedan for Matthew Henry, Lange, Plumptre, Meyer, Alford, Buswell, E.J. Young, Morton H. Smith, Robert Reymond, Richard Gaffin, Leonard Coppes, og Francis Nigel Lee. Sannelig om ikke også noe (Neo-)pinsefolk selv, – så som Harald Bredesen, Carl Brumback, Howard Carter, David J. DuPlessis, Donald Gee, Harold Horton og Oral Roberts – også innrømmer dette poenget.” (Eldste og professor Francis Nigel Lee, Queensland Presbyterian Theological Hall, Brisbane, Australien, Maj 1990. Tungetale ved Korint: Språk ikke ekstatisk ytringer [Tongues at Corinth: Languages, not Ecstasies!)

Så mine brødre, hvor er vi så henne nå? (Jeg har ingen kommentarer angående resten av kapitlet). Hvor finnes denne moderne doktrine for, å tale uforståelig vrøvl ('å tale' offentlig ELLER 'be' privat), med (såkalte) 'ord', som vi ikke forstår?! Hvor spør jeg?! Det finnes bare ikke i Bibelen.

Sannheten er, at PK's-doktrine, om moderne 'tungetale' (volapyk), er et svindelnummer, et bedrag fra djevelen, utformet således, at vi tror vi har noe åndelig, når det ikke er tilfellet. Designet til å gi oss en falsk trygghet, og gjøre fruktesløse hjulspinn, mens ekte inspirasjon fra Ånden venter på oss.

Doktrinen, er en 'ha det godt' doktrine. Den får oss til å ha det godt med, våres (angivelige) relasjon med Gud. Den gir oss en følelse av sikkerhet, at vi på en eller annen måte, er i kontakt med Ham – spesielt når vi synder (!!!! - Hvor forferdelig, at vi skulle finne en måte, å ha det godt på, når vi synder!

Original av Robert J Borer

Hvis der ikke er angitt annet er bibelteksten hentet fra den autoriserte oversettelse, © Det norske Bibelselskap 1978/1985.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar