søndag 23. oktober 2011

En introduksjon til Satan og Djevelen

Dette er et omfattende emne, og det er derfor nødvendig å dele det i flere avsnitt. Den alminnelige oppfatningen er at djevelen, også kallet Satan, er Guds motstander, et ondt og mektig overnaturlig vesen, som skaper kaos med sykdom, død og ved å og friste mennesker til å synde. Vi påstår at en riktig bibelsk oppfatning av djevelen og satan generelt henviser til all motstand og falske anklager mot Gud og Hans folk. Motstanden og anklagene kan komme fra enkelt personer (inkl. enn selv, ens "kjød", som Bibelen uttrykker det), grupper eller hele samfunn. Dessuten blir denne motstanden ofte personifisert.

Vi må, selvsagt, ha god bibelsk grunn for denne påstanden, og det er dette som vi håper å kunne vise. For å utføre en grundig undersøkelse av dette emne må vi tenke på følgende:

  • Hva Bibelen sier om mennesker og synd.
  • Hva ordene "satan" og "djevelen" betyr.
  • Djevelen og satan i Det gamle testamente.
  • Djevelen og satan i Det nye testamente.
  • Jesu fristelser og seier over "djevelen" i ødemarken.

Som innledning tenker vi først på:


Hva Bibelen sier om mennesker og synd

I Det gamle testamente leser vi mange ganger om hvordan Gud straffet mennesker for deres gjenstridighet og synd, men aldri blir det sagt, at "djevelen" stod bak dette. Skylden er alltid på mennesker selv. For eksempel:

  • Vannflommen - Alle mennesker omkom i vannflommen, unntatt Noah og hans familie. Årsaken var menneskenes synd, som er tydelig fra beretningen i 1 Mos 6,5, 11-12: "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang ... Jorden ble stadig verre i Guds øyne; den ble full av lovløshet. Da Gud så på jorden, var den fordervet; for alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier". Det blir ikke sagt et ord om "djevelen".
  • Det samme gjelder ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra (1 Mos 13,13; 18,20).
  • Israels historie – Bibelen beskriver Israels gjenstridighet og Guds straff over mange århundre. I hele denne lange tiden, er det ingenting som blir sagt om djevelen. Det er alltid menneskene selv som er skyldige. 2 Krøn 36,16 oppsummerer denne historien: "Men de spottet Guds sendebud, foraktet hans ord og holdt hans profeter for narr, inntil Herrens harme mot hans folk ble så stor at det ikke fantes boteråd mer."
  • Jeremia 17,9 forteller oss med tydelige ord hvor synd kommer fra: "Hjertet er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem skjønner seg på det?"

Det nye testamentet sier det samme:

  • Jesu lære stemmer med Jeremias, når han sier at synd stammer fra menneskets hjerte, dvs. synd starter i "kjødet", i menneskers sinn. Jesus sa "Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent" (Mark 7,20-23).
  • Paulus gir oss en lignende liste av synder (Gal 5,19-21), som han sier "kommer fra vårt kjøtt".
  • Jakob gir en tydelig forklaring hvor synd kommer fra: "Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sin egen lyst. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død" (Jak 1,13-15).

Alt dette som Bibelen forteller oss om mennesker og synd, er den nødvendige grunnvollen for en riktig forståelse av begrepene djevelen og satan.



Betydningen av "satan" og "djevelen"

"Satan" er et hebraisk ord som betyr "motstander". Selvsagt er en motstander ikke nødvendigvis ond: det dreier seg om hva motstanderen står imot. Første gangen ordet "satan" forekommer i Det gamle testamente, er som en henvisning til en Herrens engel, som motstår den falske profeten Bileam og hindrer ham fra, å forbanne Israel: "Herrens engel [stilte] seg foran ham [Bileam] på veien som en motstander [satan]. Da han kom ridende på sitt esel" (4 Mos 22,22).

Ordet "djevel" forekommer ikke i Det gamle testamente, men dets betydning finnes ofte i ordet "satan" (Sal 109,6; Sak 3,1-2 sml. Jud 1,9). Ordet "Djevel" er en oversettelse av det greske ord "diabolos" som betyr "anklager", "baktaler" og "sladrehank".



"Satan" og "djevelen" i Det gamle testamente

Som sagt, forekommer ordet "djevelen" ikke i Det gamle testamente, andre skriftsteder hvor det hebraiske ord "satan" blir oversatt i vår norske bibeloversettelse er:

  • 1 Sam 29,4 – oversatt som "vende seg mot".
  • 1 Kong 5,4 – oversatt som "motstander".
  • 1 Kong 11,14, 23, 25 – oversatt som en "motstander", dvs. en mot-stander som Gud reiste opp mot Salomo.
  • 1 Kong 11,25 – oversatt som "i strid med".
  • Sal 109,6 – oversatt som "anklager".

Ellers fins det bare 3 andre skriftsteder, hvor vi leser om "satan" i Det gamle testamente:

  • 1 Krøn 21,1 – "Satan stod opp mot Israel" I den tilsvarende beretning i 2 Sam 24,1 er det tydelig, at det var Jahve som stod bak denne motstand.
  • I Job kapitel 1 - 2. Her blir ordet "satan" personifisert og brukt om opposisjonen mot Job, i form av en anklager og motstander, som Jahve tillater å føre ulykke over Job (1,6-12).
    Bibelen gir oss
    kun sparsomme og implisitte opplysninger om hvem "satan" henviser til i Jobs bok, bl.a. høres en uttalelse fra en av Jobs venner, ut som en av "satans" uttalelser (1,9 sml. 4,6).
    Dessuten henviser
    "satan" neppe til et ondt, overnaturlig vesen, siden "satan" kun kunne gjøre hva Gud tillot og vi leser da også kun om mennesker og Gud etter kapitel 2. Job selv mente da også at den ulykke som rammet ham var fra Gud: "Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?" (2,10).
  • Sak 3,1-2 Dette er en visjon som profeten Sakarja fikk. Han profeterte i den perioden, etter jødene hadde vandret tilbake fra fangenskapet i Babylon (se Esra 5,1). Da de begynte å bygge Jerusalems murer og gjenreise templet fikk de mye motstand fra samaritanene, som vi kan lese om i Esra og Neh. I Esra 4,1 leser vi: "Judas og Benjamins motstandere fikk høre at de som var kommet hjem fra fangenskapet, var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud." Disse motstandere er den satan vi leser om i Sakarja.

Vi har sett at "satan" i Det gamle testamente, henviser til forskjellige former for motstand og ikke umiddelbart har noen forbindelse med den alminnelige oppfatningen om "satan", som et ondt, overnaturlig vesen. Dessuten er det bemerkelsesverdig, at Det gamle testamente ikke benytter seg av ordet "djevelen", og at i hele Det gamle testamentets historie, som dekker et tidsrom på 4000 år, er det kun mennesker som bærer skylden for synd.

"Satan" er et hebraisk ord som betyr "motstander", og man må studere Bibelens sammenheng, for å få vite om det gjelder en god satan, f.eks. Herrens engel som hindret profeten Bileam i å forbanne Israel – 4 Mos 22,22, eller en ond satan, f.eks. Israels fiender i Salomos tid (1 Kong 11,14, 23 og 25).

Vi leser mye mere om "djevelen" og "satan" i Det nye testamente, men det er viktig, at vi først tar i betraktning, hva vi har sett fra Det gamle testamente om dette viktige emnet.



"Satan" og "djevelen" i Det nye testamente

I Det nye testamente brukes ordet "satan" bl.a. om motstandere blant jødene og hedenske myndigheter, som stod i mot apostlenes forkynnelse, som f.eks. når Paulus ble hindret fra å dra tilbake til Tessalonika (1 Tess 2,18 sml. ApG 17,1-9, 13). Ordet "djevelen" brukes om den form for motstand, som innebære "anklage", "baktalelse" og "sladder" og vi ser ordet brukt i en beskrivelse av kvinnelige ledere: "På samme måte skal kvinnene være hederlige, uten sladder [ikke djevler], edruelige og pålitelige i alt" (1 Tim 3,11, diabolos på gresk).

De jødiske ledere anklagde Jesus for at være en falsk Messias og de inngikk konspirasjon og la "planer om å drepe ham" (Joh 11,53). De og deres disipler stod ikke i sannheten, de anklagde, løy og var mordere fra begynnelsen av. Jesus konfronterte disse jødene og sa "dere vil drepe meg ... Dere gjør som deres egen far ... Dere har djevelen til far [de jødiske ledere, som ville slå Jesus ihjel], og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver [f.eks. at Jesus ikke er Guds Sønn], taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far" (Joh 8,40-44).

Igjennom hele det nye testamente ser vi denne jødiske opposisjonen mot de kristne og Jesus kjente til det, da han sa "Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er – men du er rik. Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er Satans synagoge" (Åp 2,9).



Jesu fristelser og seier over "djevelen" i ødemarken

Nå kommer vi til det viktige emnet om Jesu fristelser i ødemarken, som forekommer i Matt 4,1-11, Mark 1,12-13 og Luk 4,1-13.

Det må ha vært mange fristelser, som kom til Jesus i de 40 dagene han var i ødemarken, men i beretningen blir det fokusert på tre hoved-fristelser:

  1. Det å gjøre stein til brød (Matt 4,3)
  2. Det å kaste seg ned fra tempelmuren (vers 5 - 6)
  3. Og det å få alle verdens riker (vers 8 - 9).

I forbindelse med beretninger om disse fristelsene betrakter vi følgende punkter:

  1. Er det rimelig å tro på, at "djevelen" er et ondt overnaturlig vesen?
  2. Andre eksempler på hvordan Jesus blir fristet av "djevelen".



1) Er det rimelig å tro på, at "djevelen" er et ondt overnaturlig vesen?

Når man tar i betraktning, at Bibelen ofte bruker personifiseringer, er det sannsynligvis nettopp det som finner sted her. Jesu fristelser blir personifisert som "fristeren" (Matt 4,3), "satan" (Mark 1,12) og "djevelen" (Luk 4,2).

La oss betrakte hver av de tre fristelsene og forsøke å bestemme rimeligheten i troen på "satan", som et ondt overnaturlig vesen, når vi sammenlikner denne troen med en personifisering av Jesu fristelser.

I vår betraktning må vi overveie, at Bibelen lærer, at:

  • Jesus var "fullt ut" og "på alle måter", "kjøtt og blod", altså et svakelig menneske (Hebr 2,14-17).
  • Jesus ble "prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd" (Hebr 4,15).
  • "Den som blir fristet, lokkes og dras av sin egen lyst" (Jak 1,14).

Det er også høyst nødvendig, at vi tar i betraktning to viktige punkter fra sammenhengen i evangelistenes beretninger om Jesu fristelser. Fristelsen i ødemarken følger straks etter Jesu dåp (Matt 3,13-17). "Da Jesus var blitt døpt... åpnet [himmelen] seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg" (v. 16). Det er med denne Guds kraft – den hellige ånd – at Jesus kunne gjøre de under og tegn, vi leser om senere i beretningen. Jesus fikk også bekreftelse fra sin Far, at han var Guds Sønn – "det lød en røst fra himmelen [Gud]: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede»" (v.17).

Disse to tingene: 1) at Jesus ble gitt den hellige ånd, og 2) at det ble bekreftet, at han var Guds Sønn, spiller en viktig rolle, i det som skjedde i ødemarken. Beretningen fortsetter i Matteus kapittel 4: "Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen" (v. 1), og to ganger begynner fristelsene: "Er du Guds Sønn" (v. 3 og 6). Vi må huske på dette, når vi betrakter hver fristelse.

Stein til brød
Vi vet alle når vi er sultne! Det er unødvendig, at andre forteller oss det. Jesus hadde fastet i ødemarken "førti dager og førti netter" (Matt 4,2) og var derfor meget sulten. Det var neppe nødvendig for et mektig ondt vesen å fortelle ham, at han var sulten. Dessuten hadde Jesus nettopp fått makt til å sørge for brød på en mirakuløs måte, da han fikk Guds ånd. Dette vet vi ut fra beretningen om hvordan Jesus sørget for nok brød, til å mette "fem tusen menn, foruten kvinner og barn" (Matt 14,21).

Når vi tar omstendighetene i betraktning, er det rimeligere å tro, at denne fristelsen kom fra Jesus selv, fra hans egne lyster, enn å tro at et ondt overnaturlig vesen fristet ham.

Men Jesus visste, at å sørge for brød, i dette tilfelle, bare var for å tilfredsstille sin egen lyst på mat. Gud gav Jesus den hellige ånd, for å gjøre det mulig for ham å gjøre Guds vilje og gjerninger, ikke for å tjene seg selv. Han fikk til å motstå fristelsen, ved å tenke på det som Gud sa til Israel, da de fikk manna under ørkenvandringen: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn" (Matt 4,4 og 5 Mos 8,3).

Kaste seg ned fra tempelmuren
Jesus var i ødemarken da han ble fristet. Tempelmuren var i Jerusalem, og det står ingenting i beretningen om, at Jesus reiste til Jerusalem på denne tiden. Dessuten, ville Jesus neppe ha latt djevelen føre ham den lange veien til Jerusalem, innen han stod imot ham. Det er nesten ubegripelig å tenke, at Jesus ville følge etter djevelen på denne måten.

Legg merke til, at fristelsen oppstod fra det som står i Sal 91,11-12: "For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein." Det er klart fra Jesu forkynnelse, at han var meget opplært i skriftene og ville ha hatt god kunnskap om dette skriftstedet. Det var intet behov for, at en annen skulle fortelle ham, det som stod i Salme 91. Igjen er det viktig, at vi legger merke til, at også denne fristelsen henger sammen med bekreftelsen fra Gud, at Jesus var Guds Sønn: "Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra!" (Matt 4,6). 'Det er jo en messiansk profeti som sier, at Gud vil bevare sin Sønn!'

Men det var ikke meningen, at Jesus skulle gjøre noe dristig kunststykke for å trekke folk. Jesu ønske var, alltid å gjøre Faderens vilje, ikke sin egen (Hebr 10,7 og Luk 22,42). Fristelsen i dette tilfelle gjaldt å misbruke skriften, for å rettferdiggjøre kjødets lyst. Dette er noe som vi alle blir fristet til og som vi må overvinne, slik som vår Herre Jesus gjorde det, se Matt 4,7.

Få alle verdens riker
Hvis man tror på, at djevelen er et ondt overnaturlig vesen, og at alt i beretningen skjedde helt bokstavelig, treffer vi på flere problemer, når vi kommer til den tredje fristelsen. Det står, at djevelen tok Jesus "med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg»" (Matt 4,8-9).

Man må spørre:

  • Hvor fins det "et meget høyt fjell" i Judeas ødemark?
  • Hvordan kan man se "alle verdens riker" fra et fjell?
  • Kan vi tenke, at Jesus var så svak, at han ville følge djevelen på toppen av et fjell, innen han motstod ham?

Vi kan se fra disse spørsmål, at det blir store vanskeligheter, hvis alt i beretningen tas bokstavelig.

Dessuten var det ikke djevelen, som eide "alle verdens riker", og å prøve og friste en annen, med noe som man kan ikke gi, er ingen fristelse i det hele tatt! Noe som vi kan være helt sikre på er, at Jesus visste fra skriftene, at det var Gud, ikke djevelen som eier verdens riker:

  • "Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til" (Sal 24,1).
  • "Den Høyeste rår over kongedømmet blant menneskene og gir det til hvem han vil" (Dan 4,32).

Og det var også Gud som allerede hadde profetert, at Guds Sønn skulle herske over alle verdens riker. Vi ser dette i Salme 2. Salmen begynner med å forteller om hvordan nasjonene vil motstå opprettelsen av Guds rike i første omgang, men så må de underordne seg Guds myndighet: "«Det er jeg [Gud] som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell.» Jeg vil kunngjøre det Herren har fastsatt. Han sa til meg [Guds Sønn]: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Be meg, så gir jeg deg folkene til arv og hele jorden til eie" (Sal 2,6-8).

Vi kan legge merke til, at Gud sier til Jesus i denne salmen: "Du er min sønn", akkurat det som ble sagt til Jesus, da han ble døpt, like før fristelsene i ødemarken.

Et mektig ondt overnaturlig vesen i opprør mot Gud, kunne neppe friste Jesus med det, som han var maktesløs til å levere, men vi kan forstå, at Jesu kunnskap om det som ble lovet ham i skriftene, kunne friste ham. Vi må alltid huske på, at Bibelen ettertrykkelig sier, at Jesus var et menneske som oss, og ble fristet i likhet med oss. Det dreiet seg om, om Jesus ville følge kjødet, hans egen vilje eller om han ville gjøre Guds vilje. Halleluja! Jesus valgte alltid å gjøre Guds vilje.



2) Andre eksempler på hvordan Jesus blir fristet av "djevelen"

Anledningen da Jesus ble fristet i ødemarken var ikke den eneste gangen han ble fristet av "djevelen". Lukas' beretning om fristelsene avslutter med: "Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid" (Luk 4,13), og vi kan lese om flere anledninger senere under Jesu virksomhet, at fristelsene oppstod igjen. Ta for eksempel:

  • Da Jesus talte i synagogen i Nasaret, ble folk rasende, og ville styrte ham utfor en skrent i åssiden (Luk 4,28-29). Dette ligner fristelsen å kaste seg ned fra tempelmuren. Jesus kunne ha latt dem gjøre dette, "Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort" (v. 30).
  • Da Jesus hang på korset, spottet folk og sa: "Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!" (Matt 27,40). Jesus kunne ha bedt Gud om hjelp (Matt 26,53), men han seiret over fristelsen og gjorde Guds vilje, ved å dø på korset. Merk også, at i dette tilfelle ble samme argument brukt, som i fristelsen i ødemarken: "Hvis du er Guds Sønn."
  • Etter Jesu mirakel om å forsyne fem tusen med brød og fisk, kom folket tilbake den neste dag, for å få mer mat, men Jesus svarte: "Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv" (Joh 6,26-27). Jesus kunne ha gitt dem brød flere ganger og således ha gjort seg populær blant de fattige mennesker, men han nektet å gjøre det. Dette ligner fristelsen om å lage brød fra steiner.
  • Etter at Jesus mettet de fem tusen med brød og fisk, ville folket ta ham og gjøre ham til konge. Dette lignet fristelsen til å få alle verdens riker. Jesus ville ikke la folket gjøre dette: "Jesus forsto at de ville komme og tvinge ham med seg for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene" (Joh 6,15).


Original av Joel Benson

Bibelteksten er fra den autoriserte oversettelse,
© Det Norske Bibelselskap 2005.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar