søndag 23. oktober 2011

Barnedåpen i kirken


BARNEDÅPEN I KIRKEN
skygger for Jesu evangelium og er med på å bedra folk, om hva det vil si å være født på ny


Mange vil nok misforstå følgende. Men det er et spørsmål av evig alvor, -- om de "skriftlærde" av idag med deres "rettroenhet" har hindret mennesker fra å trenge seg på for å komme inn i Guds rike? (Luk 16,16). Jeg tror det! Hvor ivrige har ikke barnedøpere vært til å mistenkeliggjøre mange kristne mennesker, mens der innenfor kirken er et stort flertall som aldri har hørt Jesu evangelium om riket. De fikk høre, at de hadde "fått alt i dåpen" -- og troens gnist ble aldri antent.

Barnedøpere som har mistenkt andre, for å være falske profeter, kanskje de burde vende spørsmålet mot dem selv? Kjennetegnet på falske profeter var nettopp at de forkynte fred der Gud forlangte omvendelse. I denne sammenheng vil jeg gjerne få si litt om barnedåpen.

Et lite halmstrå som blir brukt til å "bevise" spedbarnsdåp, er at det et sted i Bibelen, står om dåp av en hel husstand. En husstand i bibelsk mening var mer enn en familie, også slaver hørte med. Da Kornelius kom til troen, står det: "Nå er vi alle samlet for Guds ansikt og vil høre alt som Herren har pålagt deg å si ... Mens Peter fremdeles talte, kom Den hellige ånd over alle som hørte Ordet" (Apg 10,33, 44). Troen kommer av forkynnelsen!

Nå virker det rart, å si at spedbarn var tilstede, i den hensikt å høre Guds budskap. Det virker også merkelig å si, at spedbarn talte og lovpriste Gud, for det gjorde disse som kom til troen den dagen. Da alt dette skjedde, bød Peter at de skulle døpes.

Siden barnedøpere har så vanskelig for å vise til Bibelen når det gjelder spedbarnsdåp, så taler de desto mer om hva dåpen gir, for på den måten å forklare hvorfor spedbarn må bli døpt.

Når vi leser videre i vers 47, ser vi tydelig, at mottakelsen av Guds hellige ånd, på ingen måte er knyttet til dåpsøyeblikket.

Men alterboken for kirken våger å påstå at gjenfødelsen skjer i dåpsøyeblikket. Du blir Guds barn i dåpen sier den. Aller klarest ser en, hvor falsk en slik teologi må være, når det gjelder ritualet for voksendåp. Når den voksne har sagt ja til kirkens trosbekjennelse og er blitt døpt, så skal presten si, at vedkommende er blitt Guds barn. Å bli Guds barn og å være født på ny er en og samme sak. Men hvem våger å påstå, at et ja til trosbekjennelsen og dåp, er det samme som gjenfødelse?

All kristen erfaring taler mot en slik påstand, og Bibelen taler også mot dette. Derfor må det ha vært "fuskere i faget" -- som Luther taler om -- de som har laget alterboken.

Har vi noengang hørt om en naturlig fødsel, som kan fikseres til et bestemt tidspunkt på forhånd? Neppe. Slik er det også med den åndelige fødselen. Og har vi hørt om en fødsel som går for seg uten fødselsveer? Nei!! Det er vel heller ingen som har kommet til liv i Gud, uten at det gikk for seg noe først. Det måtte bli ett brudd med verdens vesen. Og for mange ble det en troens kamp. Hvordan kan vi tale om gjenfødelse uten å nevne dette? Men alterboken forkynner gjenfødelse i dåpen, uansett!!

Og like lite som vi kan bestemme gjenfødelsen for voksne, kan vi bestemme den for barn. Dersom presten sa i kirken: "Nå skal vi ha gjenfødelsens handling," istedet for: "Nå skal vi ha dåp", så ville vel mange skjønne, at dette må være galt.

Når det gjelder de små barna, har barnedøpere ikke lagt merke til, at det står, at Jesus ikke døpte dem, men det står at han velsignet de små barna (Mark 10,16). La oss tenke at akkurat de barna som Jesus velsignet den dagen, -- ble større, og fikk høre mer om Jesu evangelium, -- at de kom til personlig tro på ham. -- Det er klart, at disse samme barna da ble døpt, slik som alle andre kristne ble det. En kan ikke tale om gjendåp da! Men alterboken bruker denne barne-velsignelse som belegg for dåp.


Og nå kommer jeg til det som virkelig ligger meg på hjertet. Barnedåpen i kirken skygger for Jesu evangelium, og er med på å bedra folk om hva det vil si å være født på ny! Det er alvorlig å møte folk på dødsleiet, som ikke skjønner hva omvendelse og sann tro er for noe. Spedbarnsdåpen har hindret en sann tilegnelse av Jesu evangelium.

Vi husker vel fra Galaterbrevet om Paulus' kamp for et rent evangelium. Det kan jo se ut som om det var en liten ting -- om galaterne ville ha med omskjærelse eller ikke. Men her var Paulus ubønnhørlig, og det er i denne sammenheng han taler om en liten surdeig som syrer hele deigen. Det er nettopp det som denne spedbarns-teologien har gjort. Prester har lagt byrder på menneskene som ikke Jesus har bedt dem om! -- Og de har innført en annen ordning enn den Jesus lærte, for å være "trygge". Er ikke slikt heller utslag av vantro? Og dernest har de forkynt at med en slik dåp ble de Guds barn. (Og det er den største villfarelse i dette).

Etterpå trenger en "bare" å lære om hva en har fått i sin dåp. Men ærlig talt, -- dersom en ble Guds barn i dåpen, så er det vel ikke så nødvendig, å vite så mye mer om den saken. Hovedsaken er jo, at en er Guds barn. I og med denne læren har vi fått en grå kirkelighet som er nesten upåvirkelig for forkynnelsen av Guds budskap om riket til sann tro. Og dette gjelder på alle stadier i menneskelivet. En død og teologisk laget tro, vil rent instinktivt sky et klart evangelium.

Ser en i Apg, er det alltid slik, at troen er betingelsen for dåp. Nå mente virkelig Luther at spedbarn kunne tro, og derfor kunne bli døpt! Men når Luther skal forklare dette i sin store Katekismus, heter det bl.a.: "Den som er ulærd kan legge dette spørsmål fra seg og overlate det til de lærde." Et vanlig argument som barnedøpere har brukt, er følgende: Å tro er å komme til Jesus. Barnet gjør ikke motstand, når det blir båret til døpefonten. Å komme til døpefonten, er å komme til Jesus, -- Altså har barnet tro! Det er bare det, at etter en slik argumentasjon kan en også si, at en død har tro!

Hva er løsningen? Jo, troendes dåp! Først tro, så dåp. Og når det gjelder spedbarn så skal vi ikke innstifte noen bedre ordning enn den Jesus selv har vist oss! Nemlig i vår bønn å bringe dem til Jesus. Med troens dåp slipper vi denne merkelige tingen, som barnedøpere har: Det å tale om gjenfødelse to ganger. Først i dåpen, og så når et menneske kommer til tro på Jesu evangelium.

Mange av nåtidens teologer, holder på at gjenfødelse skjer i dåpen, men Pontoppidan -- som hadde mer sans for åndens gjerning, mente at det var gjenfødelse, også når et menneske kom til sann tro. Men egentlig kan vi bare tale om gjenfødelse en gang; nemlig når et menneske, -- barn eller voksen, kommer til tro på Jesu evangelium om riket. Å vite tidspunktet er ikke så viktig, som å vite at dette har skjedd. "Ånden [ikke dåpen] selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn" (Rom 8,16).

Alterbokens dåpsteologi har lagt en fryktelig klam hånd over kirken. Den innbiller folk, at gjenfødelsen er skjedd, der den ikke er skjedd. Den virker slik, at mange mennesker aldri ble kjent med Jesu evangelium, fordi de fikk høre, at de allerede var Guds barn, og hva mer trenger de da ...?



Original av fhv. Sokneprest Kristian Ljønes

Bibelteksten er fra den autoriserte oversettelse,
© Det Norske Bibelselskap 2005.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar