søndag 23. oktober 2011

En introduksjon til Satan og Djevelen

Dette er et omfattende emne, og det er derfor nødvendig å dele det i flere avsnitt. Den alminnelige oppfatningen er at djevelen, også kallet Satan, er Guds motstander, et ondt og mektig overnaturlig vesen, som skaper kaos med sykdom, død og ved å og friste mennesker til å synde. Vi påstår at en riktig bibelsk oppfatning av djevelen og satan generelt henviser til all motstand og falske anklager mot Gud og Hans folk. Motstanden og anklagene kan komme fra enkelt personer (inkl. enn selv, ens "kjød", som Bibelen uttrykker det), grupper eller hele samfunn. Dessuten blir denne motstanden ofte personifisert.

Vi må, selvsagt, ha god bibelsk grunn for denne påstanden, og det er dette som vi håper å kunne vise. For å utføre en grundig undersøkelse av dette emne må vi tenke på følgende:

  • Hva Bibelen sier om mennesker og synd.
  • Hva ordene "satan" og "djevelen" betyr.
  • Djevelen og satan i Det gamle testamente.
  • Djevelen og satan i Det nye testamente.
  • Jesu fristelser og seier over "djevelen" i ødemarken.

Som innledning tenker vi først på:


Hva Bibelen sier om mennesker og synd

I Det gamle testamente leser vi mange ganger om hvordan Gud straffet mennesker for deres gjenstridighet og synd, men aldri blir det sagt, at "djevelen" stod bak dette. Skylden er alltid på mennesker selv. For eksempel:

  • Vannflommen - Alle mennesker omkom i vannflommen, unntatt Noah og hans familie. Årsaken var menneskenes synd, som er tydelig fra beretningen i 1 Mos 6,5, 11-12: "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang ... Jorden ble stadig verre i Guds øyne; den ble full av lovløshet. Da Gud så på jorden, var den fordervet; for alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier". Det blir ikke sagt et ord om "djevelen".
  • Det samme gjelder ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra (1 Mos 13,13; 18,20).
  • Israels historie – Bibelen beskriver Israels gjenstridighet og Guds straff over mange århundre. I hele denne lange tiden, er det ingenting som blir sagt om djevelen. Det er alltid menneskene selv som er skyldige. 2 Krøn 36,16 oppsummerer denne historien: "Men de spottet Guds sendebud, foraktet hans ord og holdt hans profeter for narr, inntil Herrens harme mot hans folk ble så stor at det ikke fantes boteråd mer."
  • Jeremia 17,9 forteller oss med tydelige ord hvor synd kommer fra: "Hjertet er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem skjønner seg på det?"

Det nye testamentet sier det samme:

  • Jesu lære stemmer med Jeremias, når han sier at synd stammer fra menneskets hjerte, dvs. synd starter i "kjødet", i menneskers sinn. Jesus sa "Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent" (Mark 7,20-23).
  • Paulus gir oss en lignende liste av synder (Gal 5,19-21), som han sier "kommer fra vårt kjøtt".
  • Jakob gir en tydelig forklaring hvor synd kommer fra: "Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sin egen lyst. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død" (Jak 1,13-15).

Alt dette som Bibelen forteller oss om mennesker og synd, er den nødvendige grunnvollen for en riktig forståelse av begrepene djevelen og satan.



Betydningen av "satan" og "djevelen"

"Satan" er et hebraisk ord som betyr "motstander". Selvsagt er en motstander ikke nødvendigvis ond: det dreier seg om hva motstanderen står imot. Første gangen ordet "satan" forekommer i Det gamle testamente, er som en henvisning til en Herrens engel, som motstår den falske profeten Bileam og hindrer ham fra, å forbanne Israel: "Herrens engel [stilte] seg foran ham [Bileam] på veien som en motstander [satan]. Da han kom ridende på sitt esel" (4 Mos 22,22).

Ordet "djevel" forekommer ikke i Det gamle testamente, men dets betydning finnes ofte i ordet "satan" (Sal 109,6; Sak 3,1-2 sml. Jud 1,9). Ordet "Djevel" er en oversettelse av det greske ord "diabolos" som betyr "anklager", "baktaler" og "sladrehank".



"Satan" og "djevelen" i Det gamle testamente

Som sagt, forekommer ordet "djevelen" ikke i Det gamle testamente, andre skriftsteder hvor det hebraiske ord "satan" blir oversatt i vår norske bibeloversettelse er:

  • 1 Sam 29,4 – oversatt som "vende seg mot".
  • 1 Kong 5,4 – oversatt som "motstander".
  • 1 Kong 11,14, 23, 25 – oversatt som en "motstander", dvs. en mot-stander som Gud reiste opp mot Salomo.
  • 1 Kong 11,25 – oversatt som "i strid med".
  • Sal 109,6 – oversatt som "anklager".

Ellers fins det bare 3 andre skriftsteder, hvor vi leser om "satan" i Det gamle testamente:

  • 1 Krøn 21,1 – "Satan stod opp mot Israel" I den tilsvarende beretning i 2 Sam 24,1 er det tydelig, at det var Jahve som stod bak denne motstand.
  • I Job kapitel 1 - 2. Her blir ordet "satan" personifisert og brukt om opposisjonen mot Job, i form av en anklager og motstander, som Jahve tillater å føre ulykke over Job (1,6-12).
    Bibelen gir oss
    kun sparsomme og implisitte opplysninger om hvem "satan" henviser til i Jobs bok, bl.a. høres en uttalelse fra en av Jobs venner, ut som en av "satans" uttalelser (1,9 sml. 4,6).
    Dessuten henviser
    "satan" neppe til et ondt, overnaturlig vesen, siden "satan" kun kunne gjøre hva Gud tillot og vi leser da også kun om mennesker og Gud etter kapitel 2. Job selv mente da også at den ulykke som rammet ham var fra Gud: "Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?" (2,10).
  • Sak 3,1-2 Dette er en visjon som profeten Sakarja fikk. Han profeterte i den perioden, etter jødene hadde vandret tilbake fra fangenskapet i Babylon (se Esra 5,1). Da de begynte å bygge Jerusalems murer og gjenreise templet fikk de mye motstand fra samaritanene, som vi kan lese om i Esra og Neh. I Esra 4,1 leser vi: "Judas og Benjamins motstandere fikk høre at de som var kommet hjem fra fangenskapet, var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud." Disse motstandere er den satan vi leser om i Sakarja.

Vi har sett at "satan" i Det gamle testamente, henviser til forskjellige former for motstand og ikke umiddelbart har noen forbindelse med den alminnelige oppfatningen om "satan", som et ondt, overnaturlig vesen. Dessuten er det bemerkelsesverdig, at Det gamle testamente ikke benytter seg av ordet "djevelen", og at i hele Det gamle testamentets historie, som dekker et tidsrom på 4000 år, er det kun mennesker som bærer skylden for synd.

"Satan" er et hebraisk ord som betyr "motstander", og man må studere Bibelens sammenheng, for å få vite om det gjelder en god satan, f.eks. Herrens engel som hindret profeten Bileam i å forbanne Israel – 4 Mos 22,22, eller en ond satan, f.eks. Israels fiender i Salomos tid (1 Kong 11,14, 23 og 25).

Vi leser mye mere om "djevelen" og "satan" i Det nye testamente, men det er viktig, at vi først tar i betraktning, hva vi har sett fra Det gamle testamente om dette viktige emnet.



"Satan" og "djevelen" i Det nye testamente

I Det nye testamente brukes ordet "satan" bl.a. om motstandere blant jødene og hedenske myndigheter, som stod i mot apostlenes forkynnelse, som f.eks. når Paulus ble hindret fra å dra tilbake til Tessalonika (1 Tess 2,18 sml. ApG 17,1-9, 13). Ordet "djevelen" brukes om den form for motstand, som innebære "anklage", "baktalelse" og "sladder" og vi ser ordet brukt i en beskrivelse av kvinnelige ledere: "På samme måte skal kvinnene være hederlige, uten sladder [ikke djevler], edruelige og pålitelige i alt" (1 Tim 3,11, diabolos på gresk).

De jødiske ledere anklagde Jesus for at være en falsk Messias og de inngikk konspirasjon og la "planer om å drepe ham" (Joh 11,53). De og deres disipler stod ikke i sannheten, de anklagde, løy og var mordere fra begynnelsen av. Jesus konfronterte disse jødene og sa "dere vil drepe meg ... Dere gjør som deres egen far ... Dere har djevelen til far [de jødiske ledere, som ville slå Jesus ihjel], og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver [f.eks. at Jesus ikke er Guds Sønn], taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far" (Joh 8,40-44).

Igjennom hele det nye testamente ser vi denne jødiske opposisjonen mot de kristne og Jesus kjente til det, da han sa "Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er – men du er rik. Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er Satans synagoge" (Åp 2,9).



Jesu fristelser og seier over "djevelen" i ødemarken

Nå kommer vi til det viktige emnet om Jesu fristelser i ødemarken, som forekommer i Matt 4,1-11, Mark 1,12-13 og Luk 4,1-13.

Det må ha vært mange fristelser, som kom til Jesus i de 40 dagene han var i ødemarken, men i beretningen blir det fokusert på tre hoved-fristelser:

  1. Det å gjøre stein til brød (Matt 4,3)
  2. Det å kaste seg ned fra tempelmuren (vers 5 - 6)
  3. Og det å få alle verdens riker (vers 8 - 9).

I forbindelse med beretninger om disse fristelsene betrakter vi følgende punkter:

  1. Er det rimelig å tro på, at "djevelen" er et ondt overnaturlig vesen?
  2. Andre eksempler på hvordan Jesus blir fristet av "djevelen".



1) Er det rimelig å tro på, at "djevelen" er et ondt overnaturlig vesen?

Når man tar i betraktning, at Bibelen ofte bruker personifiseringer, er det sannsynligvis nettopp det som finner sted her. Jesu fristelser blir personifisert som "fristeren" (Matt 4,3), "satan" (Mark 1,12) og "djevelen" (Luk 4,2).

La oss betrakte hver av de tre fristelsene og forsøke å bestemme rimeligheten i troen på "satan", som et ondt overnaturlig vesen, når vi sammenlikner denne troen med en personifisering av Jesu fristelser.

I vår betraktning må vi overveie, at Bibelen lærer, at:

  • Jesus var "fullt ut" og "på alle måter", "kjøtt og blod", altså et svakelig menneske (Hebr 2,14-17).
  • Jesus ble "prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd" (Hebr 4,15).
  • "Den som blir fristet, lokkes og dras av sin egen lyst" (Jak 1,14).

Det er også høyst nødvendig, at vi tar i betraktning to viktige punkter fra sammenhengen i evangelistenes beretninger om Jesu fristelser. Fristelsen i ødemarken følger straks etter Jesu dåp (Matt 3,13-17). "Da Jesus var blitt døpt... åpnet [himmelen] seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg" (v. 16). Det er med denne Guds kraft – den hellige ånd – at Jesus kunne gjøre de under og tegn, vi leser om senere i beretningen. Jesus fikk også bekreftelse fra sin Far, at han var Guds Sønn – "det lød en røst fra himmelen [Gud]: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede»" (v.17).

Disse to tingene: 1) at Jesus ble gitt den hellige ånd, og 2) at det ble bekreftet, at han var Guds Sønn, spiller en viktig rolle, i det som skjedde i ødemarken. Beretningen fortsetter i Matteus kapittel 4: "Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen" (v. 1), og to ganger begynner fristelsene: "Er du Guds Sønn" (v. 3 og 6). Vi må huske på dette, når vi betrakter hver fristelse.

Stein til brød
Vi vet alle når vi er sultne! Det er unødvendig, at andre forteller oss det. Jesus hadde fastet i ødemarken "førti dager og førti netter" (Matt 4,2) og var derfor meget sulten. Det var neppe nødvendig for et mektig ondt vesen å fortelle ham, at han var sulten. Dessuten hadde Jesus nettopp fått makt til å sørge for brød på en mirakuløs måte, da han fikk Guds ånd. Dette vet vi ut fra beretningen om hvordan Jesus sørget for nok brød, til å mette "fem tusen menn, foruten kvinner og barn" (Matt 14,21).

Når vi tar omstendighetene i betraktning, er det rimeligere å tro, at denne fristelsen kom fra Jesus selv, fra hans egne lyster, enn å tro at et ondt overnaturlig vesen fristet ham.

Men Jesus visste, at å sørge for brød, i dette tilfelle, bare var for å tilfredsstille sin egen lyst på mat. Gud gav Jesus den hellige ånd, for å gjøre det mulig for ham å gjøre Guds vilje og gjerninger, ikke for å tjene seg selv. Han fikk til å motstå fristelsen, ved å tenke på det som Gud sa til Israel, da de fikk manna under ørkenvandringen: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn" (Matt 4,4 og 5 Mos 8,3).

Kaste seg ned fra tempelmuren
Jesus var i ødemarken da han ble fristet. Tempelmuren var i Jerusalem, og det står ingenting i beretningen om, at Jesus reiste til Jerusalem på denne tiden. Dessuten, ville Jesus neppe ha latt djevelen føre ham den lange veien til Jerusalem, innen han stod imot ham. Det er nesten ubegripelig å tenke, at Jesus ville følge etter djevelen på denne måten.

Legg merke til, at fristelsen oppstod fra det som står i Sal 91,11-12: "For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein." Det er klart fra Jesu forkynnelse, at han var meget opplært i skriftene og ville ha hatt god kunnskap om dette skriftstedet. Det var intet behov for, at en annen skulle fortelle ham, det som stod i Salme 91. Igjen er det viktig, at vi legger merke til, at også denne fristelsen henger sammen med bekreftelsen fra Gud, at Jesus var Guds Sønn: "Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra!" (Matt 4,6). 'Det er jo en messiansk profeti som sier, at Gud vil bevare sin Sønn!'

Men det var ikke meningen, at Jesus skulle gjøre noe dristig kunststykke for å trekke folk. Jesu ønske var, alltid å gjøre Faderens vilje, ikke sin egen (Hebr 10,7 og Luk 22,42). Fristelsen i dette tilfelle gjaldt å misbruke skriften, for å rettferdiggjøre kjødets lyst. Dette er noe som vi alle blir fristet til og som vi må overvinne, slik som vår Herre Jesus gjorde det, se Matt 4,7.

Få alle verdens riker
Hvis man tror på, at djevelen er et ondt overnaturlig vesen, og at alt i beretningen skjedde helt bokstavelig, treffer vi på flere problemer, når vi kommer til den tredje fristelsen. Det står, at djevelen tok Jesus "med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg»" (Matt 4,8-9).

Man må spørre:

  • Hvor fins det "et meget høyt fjell" i Judeas ødemark?
  • Hvordan kan man se "alle verdens riker" fra et fjell?
  • Kan vi tenke, at Jesus var så svak, at han ville følge djevelen på toppen av et fjell, innen han motstod ham?

Vi kan se fra disse spørsmål, at det blir store vanskeligheter, hvis alt i beretningen tas bokstavelig.

Dessuten var det ikke djevelen, som eide "alle verdens riker", og å prøve og friste en annen, med noe som man kan ikke gi, er ingen fristelse i det hele tatt! Noe som vi kan være helt sikre på er, at Jesus visste fra skriftene, at det var Gud, ikke djevelen som eier verdens riker:

  • "Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til" (Sal 24,1).
  • "Den Høyeste rår over kongedømmet blant menneskene og gir det til hvem han vil" (Dan 4,32).

Og det var også Gud som allerede hadde profetert, at Guds Sønn skulle herske over alle verdens riker. Vi ser dette i Salme 2. Salmen begynner med å forteller om hvordan nasjonene vil motstå opprettelsen av Guds rike i første omgang, men så må de underordne seg Guds myndighet: "«Det er jeg [Gud] som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell.» Jeg vil kunngjøre det Herren har fastsatt. Han sa til meg [Guds Sønn]: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Be meg, så gir jeg deg folkene til arv og hele jorden til eie" (Sal 2,6-8).

Vi kan legge merke til, at Gud sier til Jesus i denne salmen: "Du er min sønn", akkurat det som ble sagt til Jesus, da han ble døpt, like før fristelsene i ødemarken.

Et mektig ondt overnaturlig vesen i opprør mot Gud, kunne neppe friste Jesus med det, som han var maktesløs til å levere, men vi kan forstå, at Jesu kunnskap om det som ble lovet ham i skriftene, kunne friste ham. Vi må alltid huske på, at Bibelen ettertrykkelig sier, at Jesus var et menneske som oss, og ble fristet i likhet med oss. Det dreiet seg om, om Jesus ville følge kjødet, hans egen vilje eller om han ville gjøre Guds vilje. Halleluja! Jesus valgte alltid å gjøre Guds vilje.



2) Andre eksempler på hvordan Jesus blir fristet av "djevelen"

Anledningen da Jesus ble fristet i ødemarken var ikke den eneste gangen han ble fristet av "djevelen". Lukas' beretning om fristelsene avslutter med: "Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid" (Luk 4,13), og vi kan lese om flere anledninger senere under Jesu virksomhet, at fristelsene oppstod igjen. Ta for eksempel:

  • Da Jesus talte i synagogen i Nasaret, ble folk rasende, og ville styrte ham utfor en skrent i åssiden (Luk 4,28-29). Dette ligner fristelsen å kaste seg ned fra tempelmuren. Jesus kunne ha latt dem gjøre dette, "Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort" (v. 30).
  • Da Jesus hang på korset, spottet folk og sa: "Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!" (Matt 27,40). Jesus kunne ha bedt Gud om hjelp (Matt 26,53), men han seiret over fristelsen og gjorde Guds vilje, ved å dø på korset. Merk også, at i dette tilfelle ble samme argument brukt, som i fristelsen i ødemarken: "Hvis du er Guds Sønn."
  • Etter Jesu mirakel om å forsyne fem tusen med brød og fisk, kom folket tilbake den neste dag, for å få mer mat, men Jesus svarte: "Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv" (Joh 6,26-27). Jesus kunne ha gitt dem brød flere ganger og således ha gjort seg populær blant de fattige mennesker, men han nektet å gjøre det. Dette ligner fristelsen om å lage brød fra steiner.
  • Etter at Jesus mettet de fem tusen med brød og fisk, ville folket ta ham og gjøre ham til konge. Dette lignet fristelsen til å få alle verdens riker. Jesus ville ikke la folket gjøre dette: "Jesus forsto at de ville komme og tvinge ham med seg for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene" (Joh 6,15).


Original av Joel Benson

Bibelteksten er fra den autoriserte oversettelse,
© Det Norske Bibelselskap 2005.

Den hellige ånds dåp vs. dåp med den hellige ånd, samt moderne tungetale vs. bibelsk tungetale



Helligåndens dåp vs. dåp med helligånden

Pinsebevegelsens og den karismatiske bevegelse sin fokus har alltid vært sentrert om felles opplevelse, ikke teologi. Dette er spesielt sant for dem i den karismatiske bevegelse som overskrider alle kirkeretninger. Altså er der for eksempel katolske karismatikere, som tror på en sakramental form for frelse og der er lutherske karismatikere som tror på at barnedåpen frelser, og der er baptist karismatikere som tror på at de er frelst ved tro alene. Mens disse tre typer av karismatikere varierer bredt i deres syn på det fundamentale i deres tro, så har de en opplevelse til felles; - opplevelsen av å tale i tunger. Mens det ikke er alle karismatikere der personlig taler i tunger, vil alle akseptere gyldigheten av vår tids tungetale. Denne opplevelse har selvfølgelig en doktrinær struktur, som kan uttrykkes i de følgende to utsagn:

Den hellige ånds dåp er det andre verk av nåde, som bringer kraft i den troendes liv.
Tegnet på den hellige ånds dåp er å tale i tunger.

Den logiske konklusjon på disse utsagn er at en person som ikke er blitt døpt av den hellige ånd, er en ”annenrangs” kristen og opplever ikke Guds kraft i sitt liv. Hvis karismatikerne har rett, så mangler der en viktig ingrediens i det åndelige liv for de fleste kristne. Hvis de tar feil, så har de opphøyet en, i beste fall tvilsom, og i verste fall bedragerisk praksis til det sentrale i det kristne liv. For et så vitalt emne, vil det kunne tenkes, at troende vil ha et svar på denne gåten, men det er ofte ikke tilfellet. I stedet for finner man en ambivalens i de fleste kretser - Hvis å tale i tunger virker for deg, så fint, hvis ikke, så ingen stor ståhei. Men vi snakker ikke om den siste nye dille innenfor løpesko, men vi diskuterer et viktig element av sannhet. Hvis den hellige ånds dåp virkelig er en etterfølgende opplevelse, med beviset av å tale i tunger, så burde alle kristne søke denne dåp. Hvis den ikke er det, så burde denne teologien bli avslørt og tas avstand fra. Man kan ikke ha både i pose og i sekk.

Det bibelske fundamentet for den karismatiske unike teologiske lære, er kun å finne i Apostlenes gjerninger.
Fire passasjer er kritiske:

Apg 2,1-8
Pinsedag, hvor det først gang nevnes, at der ble talt i tunger.

Apg 8,14-18
I Samaria hvor de nye troende ikke mottok den hellige ånd før apostlene kom, selv om det ikke er skrevet ned, at der ble talt i tunger.

Apg 10,44-48
Ved Kornelius’ hus, da hedningene mottok Ånden.

Apg 19,1-7
Da Johannes' disipler mottok Ånden ved omvendelse og talte i tunger.

En omhyggelig studie av de ovennevnte passasjer og andre, vil avsløre at det er ekstremt vanskelig å basere en doktrine på Apostlenes gjerninger. Apostlenes gjerninger
er en historisk bok, som følger den tidlige kirkes forandrende natur. Bemerk den forandrende natur og forskjellen i måten på mottakelsen av den hellige ånd i disse fire passasjene. Eksempelvis er der ingen tungetale i Apg 8; ingen vind eller ild unntatt i Apg 2; noen, som allerede var frelst, mottok Ånden, sammen med noen nye omvendte, etc. Imidlertid, ifølge Romerbrevet 8,9 og 1 Kor 12,13, blir den hellige ånd alltid mottatt i øyeblikket for omvendelsen.

Det bør også bemerkes at de fleste omvendte, selv i Apostlenes gjerninger, ikke talte i tunger. Følgende troende talte tilsynelatende ikke i tunger: 3000 ved pinsedag (Apg 2,41), 5000 menn (4,4); hoffmannen (8,35-38); Saulus (9,3-18); Sergius Paulus (13,7-12); ved Antiokia (13,43); Lydia (16,14-15); fangevokteren (16,27-34); Berøa og Thessalonika (17,4,12); Athen (17,34); Krispus (18,8); og ved Efesos (19,18).

"Det vil være umulig å bygge en konsistent doktrine vedrørende den hellige ånd fra Apostlenes gjerninger. Det er derfor epistlene ble skrevet - for å gi oss doktrine. Ingen apostolisk preken inneholder en appell til å bli døpt med Ånden" - J.R.W. Stott.

Epistlene underviser klart at formålett med Åndsdåp er å bringe oss inn i Kristi legeme - Rom 6,3; Gal 3,26-27, Ef 4,5 (en dåp); Kol 2,12; 1 Kor 12,13 (12,14-31 påpeker at ikke alle taler i tunger).

Så hvordan håndterer karismatikerne den apostoliske lære om at Åndsdåp skjer ved øyeblikket for omvendelse, at den bringer oss inn i Kristi legeme og ikke blir fulgt av tungetale? De håndterer det ved å lære, at der faktisk er to slags Åndsdåp i det Nye Testamente. Dette synspunkt fastholder at den første dåp, kalt omvendelsens dåp, skjer for alle troende og bringer dem inn i Kristi legeme. Den annen dåp er den hellige ånds dåp eller kraftens gave, hvilket stadfestes med tungetale. Den første er dåp
av den hellige ånd, den neste er med den hellige ånd. Den karismatiske lære er, at da Paulus henviste til tungetale i 1 Kor 12-14, så talte han til troende, som hadde mottatt den første dåp (av ånden) og dermed var en del av Kristi legeme. Som en del av Kristi legeme, så hadde noen mottatt gaven å tale i tunger - men ikke alle. Så tydeligvis, er det ikke alle troende som kan tale i tunger. På den annen side, når en kristen har mottatt den annen dåp ("med" den hellige ånd) så vil beviset være å tale i tunger, som et tegn på den opplevelsen. Derfor, ifølge dette synspunkt, vil noen kristne kunne tale i tunger, men alle kristne som har mottatt den annen dåp, vil gi bevis for dette faktum, ved i det minste å ha hatt en opplevelse av å tale i tunger. Det er enkelt å se, at epistlenes tydelige undervisning blir underkjent av en dårlig forståelse av Apostlenes gjerninger.

Dessuten fins der motsigelse i Ef 4,5 til denne lære, hvilke forteller at der
kun er én dåp. En forskjell mellom "av" og "med" (se KJV) kan ikke opprettholdes. Det samme greske forholdsord "en" blir brukt både i 1 Kor 12,13 og i Apg 1,5. Gud forteller oss, at vi ikke alle har de samme gaver (les 1 Kor 12,4,7-11, 14-18 og 28-31).

Er det den hellige ånd som døper? Eller blir man døpt med den hellige ånd? For å besvare det spørsmål vil det være behjelpelig å sammenligne dåpen med vann med åndsdåp. Dåp med vann krever tre ting, en dåpskandidat, et element å døpe vedkommende med, og en til å foreta dåpen. Dåpskandidaten er en frelst synder, elementet er vann, den der foretar dåpen er en annen kristen og resultatet er en god samvittighets pakt med Gud (1 Pet 3,21). I Mat 3,11 står der at Jesus "skal døpe dere med hellige ånd". Åndsdåpen har derfor som kandidat en omvendt synder, elementet er den hellige ånd, den der foretar dåpen er Herren Jesus og resultatet er en frelst synder.

I hele det Nye Testamente, er det kun 1 Kor 12,13 der forklarer formålet med å bli døpt med den hellige ånd, hvilket er å bringe oss inn i Kristi legeme (kirken). Å påstå at dens formål er å gi oss kraft fra Gud, og som bevis derfor, å tale i tunger, er uten bibelsk grunnlag.


Hva er bibelsk tungetale

De fleste nytestamentlige lærde er enige om, at tungetale i det Nye Testamente var fremmede språk - ikke usammenhengende volapyk. Apg 2,4-8 er en blant mange andre passasjer i det Nye Testamente, der kaster lys på tungetalens natur. Ved den begivenhet, kunne de der høre disiplene tale i tunger, forstå dem på deres eget språk. Disiplene talte tilsynelatende i språk, som tilhørerne forstod. Flere av forkjemperne for vår tids tungetale hevder at disiplene ikke selv forstod hva de sa, men det angir teksten ikke direkte. For en dypere gjennomgang av Apg 2, se Detektiv Columbo som teolog av Robert Zerhusen

Tungetale er oversatt fra det greske ord ”glossa”', som vi finner flittig brukt i Johannes' Åpenbaring se f.eks. Åp 10,11 "Da ble det sagt til meg: «Igjen skal du tale profetisk, mot folk og nasjoner og tungemål [glossa], og mot mange konger.»". Ut fra sammenhengen er der tydeligvis tale om alminnelige språk. Se også Åp 5,9; 7,9; 11,9; 13,7; 14,6 og 17,15.

Første Korinterbrev kapitel 14, som ellers benyttes til bevisførelse for vår tids tungetale, angir faktisk selv, at tungetale betyr fremmede språk, overvei eksempelvis 1 Kor 14,21 "Det står skrevet i loven: Gjennom folk med andre språk [heteroglōssos]og med fremmed tungemål vil jeg tale til dette folk, men enda vil de ikke høre på meg, sier Herren”. Andre språk er oversatt fra det greske ordet ”heteroglossos”, hvilket er et sammensatt ord av 'heteros', der betyder fremmed og 'glossa' der betyder språk. Sammenhengen viser tydelig at der her er tale om fremmede språk, idet det er en henvisning til Es 28,11-12 som profeterer om den gang Israel ble invadert av assyrerne, som talte på fremmede språk.

Apostlenes gjerninger underbygger dessuten, at det er tale om fremmede språk, eksempelvis står der skrevet i Apg 10,45-46 "De troende jøder som var kommet dit sammen med Peter, var forferdet over at den hellige ånds gave ble utøst også over hedningene. 46 For de hørte dem tale i tunger og prise Gud..." Her beskrives der hvordan en gruppe hedninger ble frelst og priste Gud på deres morsmål. I dette tilfelle, henviser den hellige ånds gave altså ikke til å tale i tunger, men til å bli frelst.

Ofte blir 1 Kor 14,2 tatt ut av sin sammenheng som bevistekst, for at der er en særlig slags tungetale, som kun Gud kan forstå. Men når verset leses i sin sammenheng blir det klart, at tungetale for det første dreier seg om fremmede språk og for det annet, at det ble forstått av de som kjente språket. Eksempelvis leser vi i vers 28 "Hvis det ikke er noen som kan tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. Han kan tale for seg selv og for Gud". Altså forstår vedkommende selv tungetalen utover Gud. Det blir ennå tydeligere når vi leser vers 16 "Hvis du holder takkebønn i din ånd, hvordan kan en som sitter der og ikke er fortrolig med dette, si «Amen» til din bønn? Han skjønner jo ikke hva du sier". Her ses det, at utover den som taler det fremmede språket og Gud, så er der også andre som forstår språket, altså den som er fortrolig med det, han forstår hva som blir sagt. Endelig slår vers 10 og 11, det fullstendig fast, at der utover enhver tvil tales om fremmede språk, "Der er så og så mange slags språk i verden, og intet språk er stumt; men kan jeg ikke språket, vil jeg stå som en fremmed for den, der taler det, og han som en fremmed for meg".

Når det som blir sagt, blir forstått, så blir menigheten oppbygget, hvis noen taler på et fremmed språk, må de oversette det, så det ikke kun er dem selv, der blir oppbygget, men slik at hele menigheten blir oppbygget (1 Kor 14,3-5). I dag ser vi eksempelvis Bibelsk tungetale i funksjon, når det forkynnes på et fremmed språk i menigheten, som blir oversatt av en tolk. Det kunne dreie seg om en forkynner fra England, som taler på det engelske tungemål, som så tydes av en nordmann der både mestrer det engelske og det norske tungemål.

Moderne tungetale

Hvis vår tids forståelse av tungetale, slett ikke er bibelsk, hva er så det, som foregår i dag? Altså, hvordan forklarer vi, vår tids tungetale-fenomen. Hva er kilden til den moderne kirkes tungetale?

Der er helt bestemt mer enn en kilde. Tungetale kan være demonisk, som demonstrerer av dokumentert tungetale i hedenske religioner. Tungetale kan simuleres med det formål, å bli godkjent av gruppen. Tross alt, hvis du deltar i en kirke, som underviser, at tungetale er et tegn på åndelig modenhet, kan presset om å innordne seg, være enormt.

Min personlige overbevisning er, at hovedparten av tungetalen i den moderne kirke, er en tillært reaksjon. Med andre ord, folk blir undervist, enten direkte eller indirekte, i hvordan man taler i tunger. La oss ta en kikk på den teorien.

Karakteristikker for den moderne tungetale-bevegelse

Tungetalens natur: Tungetale i det Nye Testamente var helt klart språk, forståelige for de som kjente det språket, som ble talt. Dette er ikke tilfellet i dag. Språkforskere har beskrevet moderne tungetale, som en form for ekstatisk tale, tilsvarende det som foregår over hele verden, i meget religiøs praksis. Interessant nok, trodde de første pinsefolk, at de talte på fremmede språk, med det formål å formidle evangeliet på misjonsmarken. Noen tidlige pinsefolk skyndte seg enda av sted, til fremmede land, uten noen form for språktrening og begynte å forkynne evangeliet, mens de stolte på, at tilhørerne ville forstå dem. Da det ble åpenlyst, at de ikke ble forstått, måtte disse nidkjære misjonærene vende hjem og revidere deres forståelse av dette fenomen (Se Christian History Magazine, "The Rise of Pentecostalism," binn XVII, side 2).
Undervisning i tungetale: Moderne forkjempere av tungetale, fremlegger formularer og instruksjoner, beregnet til å undervise folk i, hvordan man taler i tunger. Normalt inneholder disse instruksjoner en forskrift om, å begynne å lage lyder av en eller annen slags, ved f.eks. å gjenta en setning.

Karismatikere fremlegger tungetale som en troshandling. Det er noe, som du bevisst må begynne på og stole på, at Gud vil fortsette. Larry Christenson, en lutheransk prest, sa:

For å tale i tunger, må du holde opp med å be på engelsk ... Du glir simpelthen inn i stillhet og beslutter deg for, ikke å tale en eneste stavelse av noe som helst språk, som du noensinne har lært. Dine tanker fokuseres på Kristus og så løfter du bare din stemme opp og uttaler overbevisende i tro på, at Herren vil ta den lyd, du gir Ham og forme den til et språk. Du tenker ikke over hva du sier. Så vidt det angår deg, er det bare en rekke lyder. De første lydene vil lyde underlig og unaturlig for deg og de kan være haltende og uartikulerende (har du noen sinne hørt en baby lære å tale?) — (sitert av Robert Gromacki, s. 41, i
The Modern Tongues Movement).

Harold Bredesen gav disse instruksjoner til tungetale -søkere ved Yale:
  1. Tenk visuelt og konkret, frem for abstrakt: Prøv for eksempel, å visualisere Jesus som en person.
  2. Overgi bevisst deres stemmer og taleorganer til den hellige ånd.
  3. Gjenta visse enkelte elementære lyder, så som ”bah-bah-bah” eller noe lignende. Bredesen la så sine hender på hver søkende, bad for vedkommende og vedkommende talte faktisk i tunger (citeret av Gromacki, s. 42).

John Kildahl forklarer det, i en interessant bok med tittelen
The Psychology of Speaking in Tongues, på denne måte:

Når jeg hypnotiserer noen, begynner jeg med, å si ”legg deg ned ... lukk dine øyne ... slapp av ... trekk pusten dypt ... og lytt til lyden av ditt åndedrett, alt imens du slapper av. Du føler, at du blir trett og døser”. Her er et utdrag fra en tungetale -leder, der underviser en i å tale i tunger, ”Herren er i ditt nærvær ... Han er med deg nå ... åpne deg selv for Ham ... La alle dine bekymringer flyte ut av deg ... Herren vil gjerne gi deg den hellige ånds gave ... Åpn din munn og Han vil gi deg uttalelse”. Hypnotisøren har essensielt sett en tosporet strategi: å nøytralisere sansene og opprette et spesielt slags forhold, med andre ord et forhold av avhengighet og tillit (s. 37).
Desillusjonering: Christenson siterer to universelle fristelser i forbindelse med tungetale. En er kunstig – fristelsen til å tenke, ”Det er bare noe jeg finner på”. Han sier at denne fristelsen må avvises med all kraft. Den andre fristelsen er fryktesløshet – når entusiasmen over tungetale er stilnet av, kan en person kanskje begynne å forsømme eller helt opphøre med, å tale i tunger. Christenson sier, at enhver Guds gave innebærer forvaltning og derfor må man bestemme seg for, å bruke den resten av sitt liv. Med andre ord, må ”gaven”, som ble søkt og begynt på kunstig vis, fortsettes for enhver pris, selv når alminnelig fornuft forteller at der er noe der ikke stemmer.

Kildahl hevder, at når tungetale er et viktig mål i livet, så er der alltid et forhold til en leder eller en gruppe, som gir en følelse av aksept og tilhøreforhold. Hvis tilliten til autoritetsskikkelse mistes, så vil personen ganske ofte stoppe med å tale i tunger. Kildahl sa i sine studier, at han ”ikke fant noen som talte i tunger, som ikke hadde en relasjon til en glossolalia autoritets -skikkelse, som vedkommende respekterte. De som hadde talt i tunger, men som nå var likeglade med det, i denne undersøkelsen, hadde i alle tilfelle, hatt en uenighet med lederen i tungetale -gruppen” (s. 53).

Tydningen: Hvis tungetale er problematisk, så er tydningen av tungetale, det ennå mer. Mens tungetale kan simuleres eller forklares som et himmelsk språk, håndteres tydninger ikke så enkelt. Tydningen av tungetale, ses som en overnaturlig evne, til å forstå og tyde en beskjed i tunger, til gagn og oppbyggelse for Kristi legeme. Rekkefølgen skulle være: Gud gir en beskjed i tunger til Jens, som så gir denne beskjed ved en gudstjeneste, men han forstår den ikke selv. Sara får så evnen, til å forstå hva Jens sa og overfører den til kirken. Det er på dette punkt, at den moderne tungetale, på dramatisk vis bryter helt sammen. Der er utført et antall studier, der alt annet enn understøtter den karismatiske lære. Tungetale er blitt tatt opp og siden avspilt for de som påstår, at de er begavet til å tyde tungetale. I alle eksperimenter av denne natur, som jeg er klar over, er disse opptatte beskjeder, blitt tydet forskjellig av hver tyder. I et tilfelle ble Joh 3,3 fremsagt på tysk, men den som tydet påstod, at det var Apg 19,2, der ble fremsagt på fransk. En annen gang ble salme 23 fremsagt på hebraisk, men tydningen hadde ikke noe å gjøre med salme 23. Noen ganger motsier tydningen Herrens klare undervisning. Tydningen er alltid, blitt funnet for lett (se the Handbook on Tongues, side 80 & 95).

Kildahl og hans forskere, tok opp flere folk som talte i tunger, og gav det til flere som tydet samme tungetalen:

Ikke i noe tilfelle, var der noe form for likhet mellom de mange tydningene... Når de som tydet ble konfrontert med forskjellen i deres tydninger, forklarte de, at Gud gav en tyding av tungetalen til en person og en annen tyding til en annen person (s. 73).

Sånne studier slår hull på byllen i det karismatiske synspunkt og avslører tungetale for hva det er – en tillært reaksjon og ikke bibelsk tungetale, som er naturlige språk.

Naturlige forklaringer

Kildahl fremfører følgende mulige forklaringer på den moderne tungetale -bevegelse:
En motorisk automatisme – Noe tungetale er resultatet av en transe – lignende tilstand.

Ekstase – Noe tungetale er resultatet av en sterk og usedvanlig følelsesmessig begeistring.
Hypnose – På grunn av gjentatte antydninger av hva der forventes av en, og den gjentatte appell, til å gi seg selv hen til ”kreften”, har mange forfattere konkludert, at hypnose ofte er involvert i fremkallelsen av tungetale.
Psykisk renselse – Kildahl oppdaget i hans forskning, at bekymring var en forutsetning for å utvikle evnen til å tale i tunger. Dessuten hadde personer, med lav følelsesmessig stabilitet, en tendens til å være ekstreme, i deres bekreftelse av fordelene ved tungetale.

Kildahl, side 40:
Forskning viste, at folk som taler i tunger [glossolalists], er mer føyelige, lett påvirkelige og avhengige av tilstedeværelsen av autoritets -skikkelser, enn folk som ikke taler i tunger. Dette er viktig, fordi man skal følge en leders antydninger for å bli hypnotisert. Forskning viste også, at de som talte i tunger, tenkte på en velgjørende autoritets -skikkelse, da de begynte å tale i tunger.

Kildahl, side 54:
Evnen til å bli hypnotisert, krever at vedkommende har tillid nok, til å gi seg selv over til en annen og legge sin skjebne i hans hender. Hvis man kan hypnotiseres, så kan man også, under de riktige omstendigheter, lære å tale i tunger.

Kildahl, side 74:
Det er vår klare holdning, at de som har de nødvendige psykologiske trekk, kan lære å tale i tunger. Dette gir anledning til spørsmålet, ”Hvis det virkelig er en gave fra den hellige ånd, hvorfor skal det så demonstreres og undervises?” Jeg har observert den samme rutine, alle steder jeg har vært:

  1. Et møte tilegnet intens konsentrasjon om tungetale, etterfulgt av
  2. en atmosfære av forhøyet påvirkelighet av tungetale -lederens ord, hvor etter
  3. den innviede kan lage de lyde, han er instruert til. Det er den samme fremgangsmåte, som en kompetent hypnotisør bruker. Jeg er nådd den konklusjon, at tungetale er et tillært fenomen.

Hvorfor den nåværende interesse for tungetale?

I vårt samfunn er der en lengsel etter et ekte religiøst utrykk, midt iblant all presset fra et sekularisert samfunn. Folk lengter etter et autentisk fellesskap med Gud, men de er ikke interessert i å kjenne Gud i sannhet. Hvis åndelig modenhet kan oppnås, ved å delta i følelsesladede møter og ved omgående å motta overnaturlige opplevelser, som gir åndelighet, hvorfor så gjøre det harde arbeide, så som å studere Skriften, lære utenat, bønn og å vandre i Ånden? Den karismatiske bevegelse har tilbudt en snarvei til gudsfrykt. At denne snarvei virkelig er en omvei, som leder folk til en blindgate, blir ofte ikke oppdaget, før man har reist langt ned på den og stått ansikt til ansikt med desillusjoneringen. Da er mange faret håpløst vill og kjenner ikke til noe bibelsk kompass, som kan lede dem sikkert tilbake på sannhetens vei.


Hvis der ikke er angitt annet er bibelteksten hentet fra den autoriserede oversettelse, © Det Danske Bibelselskap 1992.